RadioPlay radio rock underholdning musikk

TOPP 10 ALBUM FRA 1996: Nu metal eller ikke nu metal?

1996.ble året mange av oss tok det viktige valget. Digge nu metal, eller hate det?

1996

Author: Torkil TorsvikPublisert 22. nov. 2019
Sist oppdatert 10. des. 2019

Skulle jeg hive meg på nu metal-bølgen, eller skulle jeg holde meg til det kjente og kjære (heavy/thrash/groove-metal, classic rock, punk)? 1996 var året jeg fylte 18. Jeg var «ferdig utviklet», hjernen var i ferd med å lukke seg for alt det nye man skulle forholde seg til. Min hjerne valgte, som den så ofte gjør, å digge det kjente og kjære. Nu metalen fikk aldri noen stor plass i livet mitt.

Kanskje var det dreadlocksene til Korn jeg aldri kjøpte? Kanskje var det maskene til Slipknot.

Kanskje var det tekstene og vokalen som framsto mer sutrete, emo, navlebeskuende og teatralske enn den fandenivoldske aggresjonen jeg digget ved Zack de la Rocha i Rage Against the Machine. Kanskje var det dreadlocksene til Korn jeg aldri kjøpte? Kanskje var det maskene til Slipknot.

La meg presisere at jeg digga Clawfinger og System of a Down. Hvorfor jeg slet så fælt med å omfavne disse andre bandene? Svaret er kanskje så enkelt som at de ikke lagde bra nok musikk. Og så var det han derre Fred Durst med capsen og den fjollete rappingen da. For oss som fikk oppleve slagkraften til Zack i RATM og Mike Patton i Faith No More fra starten av, ble det liksom ikke helt det samme.

En annen, mer sammensatt teori kan være at Limp Bizkit, Korn, Slipknot og Linkin Park kommuniserte feil verdier, lagde for mange kommersielle sidespor som var vanskelige å svelge og ikke minst: de traff ikke min generasjon/min gjeng/min kultur.

Samma det. Nå vet du i hvert fall hvorfor det er veldig få nu metal-band på lista mi over det JEG mener er de feteste albumene fra 1996. La oss mimre litt sammen:

10. Metallica - Load

Denne får være med på lista fordi det faktisk er et par fine låter her, men etter det såkalte "Black Album" var jo denne oppfølgeren en skuffelse. Det må det være lov å si. Det begynte allerede med det dritkjedelige coveret. Et band med en så etablert logo som Metallica må da for faen ALDRI endre på den. Debatten raste blant blodfansen, men det jeg virkelig liker med denne gjengen er at de gir faen, klipper av seg håret og overrasker med R.E.M.-aktige saker som "Hero of the Day" og køntri-balladen "Mama Said". Må jo like folk som gjør akkurat det som faller dem inn.

metallica load

9. Skunk Anansie - Stoosh

Det var gode tider for band med kvinnelige vokalister i 1996. Året før hadde Alanis Morissette truffet spikeren med albumet ”Jagged Little Pill” samtidig som No Doubt-låta ”Don´t Speak” tok verden med storm. Så kom britiske Skunk Anansie med vokalist ”Skin” i front og satte dem alle i skyggen.

Høydepunkter: ”Hedonism (Just Because You Feel Good)”, ”All I Want” og ”Twisted”.

Skunk Anansie

8. Soundgarden - Down on the Upside

Soundgardens siste studioalbum og bandet gikk hver til sitt året etter. Litt tannløst album til Soundgarden å være og det når ikke de høydene "Badmotorfinger" og "Superunknown" gjorde. Men selv et Soundgarden med indre konflikter og kreativitet på halv maskin får plass på denne lista, og det sier sitt om dette bandet.

Høydepunkter: En av pålene i Chris Cornells vokale arv: "Burden in My Hand", "Blow Up the Outside World" og "Rhinosaur".

Soundgarden

7. Marilyn Manson - Antichrist Superstar

Albumet som satte Marilyn Manson på kartet som samfunnsfiende nummer en, og dermed hadde frontfiguren oppnådd målet sitt: gnålende religiøse idioter i mediene og masse fuzz som resulterte i kjendisstatus og Messias-tilstander blant emo-kidsa. Men så skal vi ikke glemme at det også er mye fet musikk på dette konseptalbumet.

Høydepunkter: "The Beautiful People", "Man That You Fear", "Tourniquet".

Marilyn Manson

6. DumDum Boys - SUS

DumDum hadde vært på heisatur i Australia og lekt seg i studio. Resultatet var et mer eksperimentelt og mindre riffbasert DumDum. Fin å ha på nitriste alenekvelder denne. Og på søndagsmorran.

Høydepunkter: Dagen-derpå-helvetes-låta "Møkkamann" var temmelig relevant for en 17-åring i tjukkaste Nord-Trøndelag. Militærtjenesten gjorde sitt til å gjøre avstandsforhold-låta "10.000 Mil" like relevant.

DumDUm Boys - SUS

5. Tool - Ænima

Skal ikke skryte på meg at jeg satt og nihørte på Tool i 1996, men den har gjort seg mer gjeldende i voksen alder så den må jo bli med på denne lista. For et album! Etter min mening Tools magnum opus. Viktig: trommis Danny Careys mandala-trommer (Hva faen er mandala-trommer? DETTE er mandala-trommer) og inspirasjon fra Midt-Østen.

Høydepunkter: "Stinkfist", "Third Eye" og tittelsporet.

Tool

4. Turbonegro - Ass Cobra

Noen hadde hengt opp en plakat på korktavla i klasserommet som av en eller annen grunn vekket min interesse. Tegningen viste lærhomser med skinnluer og gigantiske kuker i trange dongeribukser, og øverst på plakaten sto det "Turboneger". Det skulle vise seg at dette bandet var enda skitnere på plate. Ass Cobra var det mest pubertale rølet jeg noen gang hadde hørt. Det var UKM-tekster fremført av et band som kunne spille. Hva mer kan vel en 17-åring be om?

Høydepunkter: "Denim Demon", "I Got Erection", "Bad Mongo", "Sailor Man".

Turbonegro - Ass Cobra

3. Rage Against the Machine - Evil Empire

Miksen rap og rock hadde kommet for å bli og denne var med på å etablere den høyt elskede og, til tider, hatede sjangeren (les innledningen). Aggresjon og velartikulert tekst-spytting fra Zack de la Rocha, akrobatiske og innovative gitarriff fra Tom Morello og blodtight, kraftfullt komp i Tim Commerford og Brad Wilk. Kan ikke måle seg med debutalbumet, men helt klart en god nummer to.

Høydepunkter: "Bulls on Parade" står seg i dag ,"Year of the Boomerang" og "People of the Sun" som muligens har det heftigste refrenget siden "Killing in the Name".

Evil Emire

2. Sepultura - Roots

Hvem har vel ikke ødelagt stemmen sin med ordene "ROOTS BLOODY ROOTS". Et viktig og innovativt album der veletablerte Sepultura brolegger veien videre for nu-metal-soundet så vel som industrimetalen, hardcore og alternativ metal. De politisk ladede tekstene growla/spydd opp fra Max Cavaleras avgrunn av en strupe blandet med etnisk musikk og instrumenter fra Brasil var og er genial. Dessverre siste album med Cavalera på vokal.

Høydepunkter: "Ratamahatta" (med David Silveria på perkusjon) siste singelen Sepultura ga ut med med-grunnlegger Max Cavalera på vokal, "Breed Apart" og "Roots" så klart.

Sepultura

1. Pantera - The Great Southern Trendkill

Her er albumet treningssentrene BURDE spilt på repeat. Så intenst, hardtslående, angstfremkallende og adrenalinsprutende at "Trendkill" burde skrives ut på blå resept til overvektige, sofagriser og andre som trenger et realt spark i rævva. Medaljen har en bakside. Mye av det mørket vi som publikum kan nyte på dette albumet var dessverre et resultat av vokalist Phil Anselmos indre demoner, bruk av heroin som smertestillende for stadig økende ryggproblemer og ikke minst: store mengder alkohol. Mannen ble mer og mer ufyselig på scenen, og på privaten i følge ryktene, så det er starten på slutten du hører på når du legger denne på platespilleren (les: søker opp denne plata på Spotify).

Høydepunkter: "War Nerve", "Drag the Waters", "13 Steps to Nowhere".

Pantera