Hva er det med 90-tallet?
En 90-tallsnostalgiker og hans bekjennelser...
Sist oppdatert 25. sep. 2017
"Kona driver og kaster CDene mine i smug."
Ungene var endelig i seng. For første gang på lenge skulle jeg prøve og sette meg ned med en kald pils og ei bok. Finne roen. Drite i Netflix (les: to timer med leting etter noe jeg ikke vet hva er før leggetid). Men jeg måtte jo ha noe musikk på anlegget! Jeg var på god vei inn i Tidal-appen da jeg fikk øye på den nedstøvede CD-skuffen på stereoanlegget.
Hm... Kona driver og kaster CDene mine i smug, men kanskje var det fremdeles noe snacks igjen borte i hylla? Og joda: Alice in Chains, DumDum Boys, Soundgarden, Guns N' Roses, Pantera. Jeg har gitt klar beskjed om disse albumene: Forsvinner de, forsvinner jeg («ja særlig»).
Hva er det med dette tiåret som jeg ikke klarer å slippe taket på? Var det virkelig så bra, at all ny musikk blekner i forhold?
Pilsen er åpna, det samme er boka, men det blir ikke så mye lesing denne kvelden. Når Alice in Chains-låta «Them Bones» fyller stua, er jeg med ett 15 år igjen.
Winona Ryder, Bananer i pyjamas, Trainspotting, Salte Ufo, Beavis & Butthead...
Konfirmanten som slenger en «Lefsa» skoledagbok (full av mislykka forsøk på å tegne Pervo-Kris fra Pyton) ned i den brune skinnsekken. Løper hjem for å spille «Lemmings» og «Great Giana Sisters" på Amiga eller se «Helene og Gutta» fordi det ikke fantes noe annet å se på.
Det var Pokemon, det var «jeg skal gifte meg med Winona Ryder» (skjedde ikke), det var Pulp Fiction, det var Bananer i pyjamas, det var Trainspotting, det var Salte Ufo, det var Waynes World og Beavis & Butthead, det var Bugg og irriterende Steve Urkel («Did I do thaaaaat??!»).
Det var det første kysset, det første favorittbandet, den første hybelen, den første sigaretten (rullings), den første 12-timersturen ned til Oslo på en "skikkelig konsert", den første ru¤#% og etter hvert også det første kn#%¤§.
"Litt sånn småubehagelig når ørene blir utsatt for Limp Bizkit, Linkin Park og Chumbawamba."
Og da er det vel ikke så mye å lure på lenger tenker jeg. Smashing Pumpkins, Megadeth, Pearl Jam, Metallica, Faith No More og Radiohead utgjorde soundtracket til mitt første møte med voksenlivet. Det er klart det har FESTET seg.
Jeg tror vi er blitt utstyrt med en liten nostalgimuskel der oppe i cortexen. En som rykker til av vellyst når jeg hører «Even Flow», «Wherever I May Roam», «Döderlein» og «November Rain». En muskel som krøller seg litt sånn småubehagelig når ørene blir utsatt for Limp Bizkit, Linkin Park og Chumbawamba.
"Pubertet, kjærlighetssorg, juling, total forvirring, shoegazing"
Denne nostalgimuskelen kommer til å trekke meg mot de herlige, bekymringsløse og formative 90-årene til den dagen jeg ikke er her mer. Eller. Sa jeg bekymringsløs? Det var da for faen ikke det. Pubertet, kjærlighetssorg, juling, total forvirring, shoegazing og en endeløs jakt etter noe en gutt på 15 aldri kan få.
Klart jeg ikke ønsker meg tilbake til alt det der. Men jeg kan da drømme litt. Mimre tilbake til mine første møter med grunge, punk, thrash og Pamela.
Og det kan du også. Bare se på denne flanellskjorte-bonanzaen:
Og MTV Unplugged. DET er 90-tallet det:
På 90-tallet var det heeelt greit å snakke mens man så på musikkvideo. "If I could move my arm that fast. Huh huh. I would never leave the house..."
Men denne vil jeg helst høre uten å bli forstyrret av Dumb-Beavis & Bumhead:
Du kan, som meg, bli sittende og mimre i timesvis på Youtube. Eller du kan høre på Radio Rock en halvtime eller to sammen med meg hver ettermiddag. Men ligg unna Winona Ryder. Hun er min.
MER NOSTALGI HER:
1990: Norsk rock kvesser klørne
1991: November Rain, Polly, Under the Bridge, Nothing Else Matters
1992: To knyttnever midt i trynet fra RATM og Pantera