PSTEREO DAG 3: Da Testament fikk oppleve trøndersk feelgood-festival…
Unge Ferrari-fansen var ikke helt klare for gammal thrash-metal fra da pappa var ung, så det ble vanskelig å lage moshpit da Testament prøvde å sette fyr på årets Pstereo. The Dogs derimot …
Sist oppdatert 29. juli 2022
Jeg ser for meg øyeblikket thrashmetal-legendene fra California ankommer Trondheim og tar en titt på programmet for Pstereo-lørdagen: Testament i midten på plakaten.
«Vi spiller klokka kvart over seks, karer!»
«Seriøst? Det var tidlig. Hvem andre står på plakaten?»
«Øhhh. Emma Steinbakken. Og … Unge (uttal. Ønsj) Ferrari. Fay Wildhagen. Og … Bloc Party.»
Å være midt på plakaten er de nok vant med, Testament. Likevel er det nok andre navn de pleier å ha over og under seg på lista. I TRETTISJU ÅR har bandet kjempet om å klatre forbi sine thrash-kolleger i Slayer, Megadeth, Anthrax og mastodonten Metallica.
Det har de ikke klart, så langt, men fy flate som jeg digger at de ALDRI gir seg. Det er det metal handler om. Aldri. Gi. Opp. Drit i «The Big Four». Peis. På. Videre.
Og det har funka. Det siste albumet «Brotherhood of the Snake» har da et par gromme låter og lydbildet er fetere i dag enn det de klarte å få til på 80-tallet.
Tenk så mange metalfestivaler de har spilt på opp gjennom snart fire decennier. Hodeskaller, nagler og flaggermusvinger på plakatene. Det er noe annet på Pstereo. Grønne trær, blå caps, prestekrage, solbriller, folk i fargerike klær. Ikke så mye som en liten Satan å spore.
Så la meg fortsette å fantasere litt her:
Karene i Testament speider ut over den grønne plena foran mektige Nidarosdomen.
«Dette kan ikke stemme. Har vi kjørt feil?»
«Hvor er alle naglejakkene?»
«Hun jenta med hvitebukser og mageviser kan da ikke være mer enn 16 år. Håper hun har hørt seg opp på låtene våre.»
«Jeg ser en med svart skinnjakke der borte, men den har jo ikke ryggmerke en gang».
«Folk sitter og koser seg med vin her. I STETT-GLASS?»
«Glass? Ikke plast? Vi kommer til å bli drept på scenen.»
OK. Jeg skal slutte nå. Jeg forstår at dette ikke er en ren rock/metal-festival. Synes bare Testament er en litt snodig booking, som eneste metalband på hele dagen – det må det være lov å si. Det har helt sikkert sine årsaker. De vet jo hva de driver med på Pstereo: Kvelden før var det flere rockeband, og kanskje flere rockere i publikum. En helt fantastisk aften i Trondheim, som du kan lese alt om her:
THE HIVES PÅ PSTEREO: «Herregud så digg!»
Spørsmålet er om de burde hanka inn minst ett metalband til denne lørdagen? Og svaret får vi når Testament går på scenen. Det er, som jeg har fryktet på forhånd, nokså glissent foran scenen. Ferrari-fansen sitter kanskje og forbereder seg på det som skal skje senere med litt hvitvin i stett.
«Brotherhood of the Snake», dessverre med lydproblemer slik at den ikke får den slagkraften den har på albumet. Samme gjelder «The Pale King». Men det løsner, og her må jeg få berømme den ekte fansen som har tatt turen og gjør en hederlig innsats foran barrikadene. Bra jobba!
Etter noen låter må jeg innrømme at jeg forstår hvorfor Testament ikke nådde helt opp og ble like populære som «de fire store» på 80-tallet. Riffene og melodiene er rett og slett ikke catchy nok. For all del, Alex Skolnick spiller nydelige soloer og fremviser en rå teknikk, men det holder ikke når grunnmuren vakler. Låtene smelter i hverandre og mangler det ene «hooket» som får deg til å tenke «åh, DEN JA!».
Det hjelper heller ikke at vokalist Chuck Billy konsekvent står og spiller luftgitar på mikrofon-septeret sitt. En frontmann skal bruke hendene sine til andre ting, ikke stå der og vise alle sammen at han egentlig kunne tenkt seg å være gitarist.
Jeg sliter også med den litt fislete fingerbass-stilen til Steve Di Giorgio der han fifler lekent med sine fem strenger (det er en for mye, spør du meg) som om de var ømfindtlige brystvorter. Jeg synes en metal-bassist skal bruke plekter og behandle strengene som om de har vært uskikkelige og trenger deng. Er du uenig? Det er selvfølgelig helt greit.
Testament mangler noe som særlig Metallica og Megadeth har bøttevis av: groove. Og hvis grooven mangler, da faller jeg fort av. Sånn er jeg.
Sånn er heldigvis ikke alle. De 100-120 publikummerne som har kjøpt dagspass fordi Testament sto på plakaten denne lørdagen ser ut til å kose seg glugg foran scenen, så jeg holder stand i håp om at jeg skal få den grooven jeg trenger før konserten er over.
Og det gjør jeg. Det kommer noen gamle 80-tallsslagere mot slutten som sitter der de skal. «Over the Wall» fra 1987-utgivelsen The Legacy og «Disciples of the Watch» fra The New Order (1988) blir mine høydepunkter, før konserten avsluttes med «Alone In The Dark», også den fra Legacy.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Pstereo er en feelgood-festival med fantastisk beliggenhet. Her er det omtrent fritt for kø-ståing og blide fjes overalt, men akkurat denne bookingen synes jeg altså var merkelig. De skal ha for å prøve å treffe bredt, men hvorfor Testament, med så få andre rock/metal-navn samme dag?
Det Pstereo skal ha bøttevis med kudos for denne lørdagen er at de lar det lokale bandet Combos slippe til. De booka dem visstnok få sekunder etter at bandet hadde holdt sin første konsert noen sinne (på Trondheim Calling), og slikt er jo rørende.
Combos viser oss at de er oppdraget verdig. Det bobler i et halvgammelt rockehjerte når jeg ser purung, innovativ punk. Denne gjengen kan nå langt hvis de fortsetter å gjøre ting på sin egen særegne måte. Særlig vokalen skiller seg ut, og ikke minst: for en trommis!
Til slutt må vi jo nevne bandet som faktisk klarte å skape en dugelig moshpit denne kvelden, nemlig The Dogs.
Kristopher Schaus mørke, skitne punkprosjekt begynner virkelig å sette seg nå. Bikkjene spiller tightere enn noen sinne og Schau fremviser en snerrende aggresjon og en fremtoning som er herlig fri for luftgitar-spill.
Han er frontmann, og han vet hvor han skal ha hendene sine: OVERALT. Flakse flakse. Sånn skal det gjøres.
Denne kvelden kommer også Stefan Höglins orgel og Kenneth Simonsens perkusjon tydeligere frem i lydbildet enn jeg har hørt før, noe som gir øs-pøs-favoritter som «Are You With Him Now?», «Let’s Start a Riot» og «Oslo» det lille ekstra.
Kveldens høydepunkt: «There Won’t Be An Encore»
Tusen takk for oss, Pstereo. Elsker at dere, i motsetning til Øya i Oslo, tviholder på oss rockere/metalheads. Men det nærmer seg tusenlappen for et dagspass. Da trenger vi flere gulrøtter, og muligens hakket større enn Testament.
Les også: THE HIVES PÅ PSTEREO - "Herregud så digg!"