The Beatles’ gjennombrudd i 62
Sist oppdatert 2. sep. 2022
The Beatles hadde jobbet vettet av seg i mange år uten å oppnå noe annet enn å bli populære i Hamburgs lurveklubber og hjembyen Liverpool med omegn. Platekontrakt kom ikke på tale. Grupper var ut. Kjekke vokalister med sleik var inn.
Inntil den magre og velkledde gentlemannen George Martin fattet interesse. Han var produsent for det lille selskapet Parlophone hos EMI, og hadde gjort seg bemerket med sin håndtering av orkestermusikk på den ene siden og moroplater på den andre. Her fikk han noe helt nytt mellom hendene. Fire provinsielle unggutter som snakket rart, hadde pannelugg og stort sett skrev sine egne sanger. Rart.
Han mente de måtte bytte trommeslager, og slik fikk uheldige Pete Best sparken, og rivalen Ringo Starr ny jobb. Låten Martin valgte var den veldig atypiske Lennon/McCartney-komposisjonen «Love Me Do», en naken, nærmest tafatt hvit gutteblues anført av et munnspill.
Ny trommeslager, nye tider
«Love Me Do» ble spilt inn to ganger. Først med Ringo på trommer. Uken etter ble han degradert til tamburin og måtte overlate trommene til en studiomusiker. Ringo trodde han allerede hadde fått sparken. Men Martin gikk likevel for den første versjonen som ble utgitt på single 5. oktober 1962.
Den spilte seg sakte inn i de britiske tenåringenes bevissthet. Naken, trist og ensom som den var, rimet den godt med dommedagsstemningen som regjerte kloden senhøsten 1962, da russerne hadde plassert atomraketter på Cuba og president Kennedy i USA satte hardt mot hardt. Den ensomme lyden av The Beatles passet godt til tanken på at verdens undergang kanskje kom i natt.
På kanalen Bare Beatles i Vinyl-appen hører du alle de største sangene, samt en del overraskelser fra verdens beste band. Krydret med historier ført i pennen av Yan Friis.