Teigens triumf

Jahn Teigen, som fyller 70 år den 27. september, var ikke selv til stede på premieren på Chateau Neuf i Oslo torsdag. Men det var vi alle andre. Vi gråt, lo og jublet over et sant norsk eventyr. Dette er folkeeiendom. Dette kan vi og eier. Så flott å se det blir godt ivaretatt.

"Optimist" er en musikal forfattet av Øistein Wiik med Teigens hitlåter iblandet en handling. Kall det gjerne Norges "Mamma Mia", for så høyt er nivået. Og så høyt blir den bli elsket.

Gjennom komiske og sentimentale innfall følges den selvopptatte stjernen Viktor Sibelius (Hans Marius Hoff Mittet) og hans høyre hånd, butleren Kaj Sommerfeldt (Jan Martin Johnsen).

Regissør, svensk/norske Mattias Carlsson, har med seg et absolutt topplag til å forvalte vår nasjonalskatt. Selv har han bakgrunn fra bl.a. musikkteater og Eurovision. Deri ligger genene: Du må skjønne kunsten og dramaturgien i en hitlåt på tre minutter der du på scenen kanskje bruker halvparten og samtidig forteller en historie. Imponerende. Hans musikalske ansvarlige Hans Einar Apelland har samme skole og er svært kresen når det gjelder å friste publikum med hitlåter i noen sekunder, som kommer tilbake tre kvarter senere. Det er sofistikert og et dramaturgisk svennestykke. Når han i tillegg har Svein Dag Hauge som kapellmester, er dette ren fryd.

Hva gjelder koreografi (Simen Gloppen) og kostyme/scenografi (Takis) finnes ingen ord. Koreografien er oppfinnsom, leken, tradisjonell, vågal, innovativ og stappfull av humor. Svært presist gjennomført av ensemblet som bruker hele scenerommet og vel så det. Kostymene er elleville. Ti sykesøstre i full uniform på "Bli bra igjen", strutsefjær herifra til evigheten, skjelett- og voodoo-kostyme i "Voodoo" og ned til det hverdagslige og gjenkjennelige i olabukse og t-skjorte. Førsteklasses fingerspissfølelse og publikum elsker det vilt og hemningsløst til store jubelbrøl.

Det er et samarbeide mellom regissør (Carlsson) og koreograf (Gloppen) hvordan dreiescenen brukes. Det er den delen av scenen som dreies rundt, som sjelden er i bruk andre steder. Her brukes den til fulle både i store ensemblenumre og sarte kammerspill. Du skal være en modig regissør som gjør "Det vakreste som fins" til et jentenummer der Charlotte Brænna er betagende og lengselsfull som får menn til å tenke. Det samme gjelder "Adieu" som her er en duett mellom menn. På dreiescene handler alt om avstand og nærhet og det er svært vakkert. Må bare sees.

"Optimist" er en ensembleseier. Publikum kjenner på hvor godt og moro de har det sammen i Teigens tsunami av musikalsk skaperkraft som har fargelagt norske hverdagsliv i et par-tre generasjoner. Komikeren Gustav Nilsen blir helten til slutt som Kjell for han er den enfoldige elektrikeren fra Toten som stjeler hele showet. Vi har sympati med stjernen Victor og hans butler der Victor plutselig blir far, men den største stjernen er allikevel Hilde Lyrån som er på scenen nesten hele tiden.

Lyrån er et durabelig kvinnfolk og kjeftesemella går hele tiden. Hun får hjelp av et drivende godt manus. "Jeg heter Hedvigh Hjorth med "h", både foran og bak". Folk brøler. På den måten får hun rollefigurer inn og ut av scenen. For en timing og presisjon! Heri ligger det eneste ankepunktet: Hadde hun hatt et paradenummer som "Queen of all Queens" (Popol Vuh 1973) hadde taket løftet seg. All ære til henne at hun står seg så bra. De lager ikke slike stjerner, nå til dags.

Konklusjon: Du skal se det går bra til sist. Her er det mye latter, noen tårer, enestående musikk og super underholdning.

Anmeldelse skrevet av Jostein Pedersen.