Roy Orbison og Buddy Holly lever. På en måte.

"Roy Orbison" kommer stigende fra scenegulvet. Han synger noen av sine mest kjente sanger før han forsvinner i et puff i løse luften. Det samme skjer med "Buddy Holly". Litt nifst, men dette er showbiz.

Rent optisk er hologram som en slags skimring og luftspeiling. Selv om musikken er der, er jo alt annet ren illusjon. Opplevelsen er temmelig spesiell, og når alt klaffer, blir det en fin musikalsk opplevelse.

Hologrammene støttes av fem musikere og tre korister. De kan sangene, men heller ikke mer. "Roy Orbisons" stemme kan umulig være fra de originale platene, men en slags karaokeversjon. Orbison i live vartet sjelden opp med utagerende sceneshow, så dette er noen i solbriller som står opp og ned, spiller gitar og synger. Et fullsatt Hammersmith Apollo applauderer høflig, som om de venter på noe godt.

Og det kommer. Buddy Holly har alltid hatt en stor plass i britenes hjerter og "han" får varm mottagelse. Siden dette er 10-året før Orbison, er dette sorgløs 50-tallsmusikk i utrolig fengende sanger som alltid har vært for korte. Hollys musikk er jo livsbejaende og nyforelsket - uansett hvor triste sangene er - og det smitter over på publikum. Det er derfor vi vil ha mer! Hologrammet beveger seg og "Hollys" kroppsspråk er inkluderende og vennlig i mangel på verbal kommunikasjon med publikum. Klassikere som "Peggy Sue", "Rave On" og "That'll Be The Day" utløser allsang og det er tydelig at publikum har en fin kveld.

Hologram er ikke for hvem som helst. I en samtid der alt er lov, er det også lov å samles om god, tidløs musikk med begrensede eksponeringsmuligheter. Dette blir en hyggelig mimreaften i selskap med likesinnede takket være moderne teknologi. Det er ikke det verste man kan ha. Og man kan alltids lukke øynene og bare nyte.

Hologram concerts, Hammersmith Apollo, London.

Anmeldelse skrevet av Jostein Pedersen.