Anmeldelse av «Lazarus»: BOWIE-TRIUMF
– Når Det Norske Teatret har nordisk premiere på «Lazarus», gjør de det med trygg viten om at de representerer noe av det ypperste i europeisk musikkteater.
Sist oppdatert 12. mai 2019
Vinyls Jostein Pedersens anmeldelse av forestillingen «Lazarus»:
Når Det Norske Teatret har nordisk premiere på «Lazarus», gjør de det med trygg viten om at de representerer noe av det ypperste i europeisk musikkteater. Her ligger generasjoners historie i veggene, om eventyrlige suksesser skapt av både sikre kort og modige, nyskapende valg.
I dette skjæringspunktet møter teatret David Bowies kunst der nysgjerrighet, mot og ustoppelig blanding av genrer har vært ledetråder. «Lazarus» er en off-Broadway- og off-West End-oppsetning som tilsynelatende ikke hører hjemme på et ressurssterkt institusjonsteater. Takk og lov motbevises dette av både DNT og Bowie.
Bowies livsverk var å blande høy- og lavkultur, massenes popkultur med det tungnemme avantgardistiske, lyst med lett, liv med død. Alt dette får plass i «Lazarus» som ble det siste han gjorde.
Bowies arv forvaltes her med stor kunnskap og ydmykhet. Hans virke var hele tiden forankret i pantomimen, å fortelle alt uten ord. La selvet tale. Avkle skammen, løgnen og fortielsen. Han var ung, utsultet, fattig og ville bli en helt. Om så bare for en dag.
Joachim Rafaelsen spiller rollen som Newton, mannen som falt til jorden; rollen Bowie selv spilte i filmen. Han er på scenen gjennom hele forestillingen og er absolutt umulig å ta blikket fra. Utstrålingen er magnetisk og hans inderlige tilstedeværelse oppleves nærmest fysisk. I sangnumrene kopierer han ikke Bowie, men tilstreber en lett gjenkjennelig atmosfære, særlig i topptonene. Hans desperate klamring til mikrofonstativet er imponerende kleinkunst.
Foto: Erik Berg
Monologen hans på slutten som bygger opp til den hjerteskjærende sluttsangen «Heroes», er rett og slett ubeskrivelig sterk, og er derfor åpen for individuell tolkning. Rafaelsen er om mulig bedre i alt det usagte der hans elastiske eleganse trumfer alt annet. Selvet snakker ordløst. Til vårt eget selv. Ikke bare er det en stor arbeidsseier for ham, men hans aldri hvilende tilstedeværelse løfter dramatikken til høyder som strengt tatt ikke finnes i manus.
Nok en gang er teatrets egen Svenn Erik Kristoffersen i sitt ess som kapellmester. Jepp, bassen og trommene sitter i mellomgulvet som de skal, blåserne blåser deg til himmels i minutiøse arrangementer Bowie ville ha elsket og tangentspillet råder over et følelsesregister bare psykologien aner omfanget av. Storslagent! Sanglig slurves det enkelte ganger med amerikansk-engelsk uttale fremfor engelsk-engelsk, men det får gå på kontoen for premierenerver.
Fra New York og London er stykket minimalistisk. Regissør Anders T. Andersen har valgt å bruke storteatrets fasiliteter i visuelle løsninger. Her blir det mer et spørsmål om smak og behag enn kvalitet. Siden sceneprestasjonene er så sterke, blir det til tider litt for mye av det gode der publikum forvirres.
Oversetter Frode Grytten er på mange måter plantet i sitt eget forfatterskap i dette stoffet. Han er kresen, poengtert og kjenner ordenes valør. Siden nivået er så høyt, skvetter man når det sies «fucking straight» fra scenen. Det er å anta at den irske dramatikeren Enda Walsh hadde likt «forpult streit» bedre. Så pass tåler vi, Grytten.
En sang kan forandre liv. En teaterkveld kan forandre liv. DNTs «Lazarus» forandrer noe. Om så bare for en dag.
Lazarus av David Bowie og Enda Walsh
Basert på Walter Tevis’ roman The Man Who Fell to Earth og filmen
Det Norske Teatret, Oslo
Regi: Anders T. Andersen
Kapellmester: Svenn Erik Kristoffersen
Hovedrolle: Joachim Rafaelsen som Newton
Oversettelse: Frode Grytte