Vanntett fra Volbeat
Intet nytt fra Vestfronten. Volbeat leverer nøyaktig den konserten jeg hadde forventet. Og undertegnede har aldri sett de live før.
Sist oppdatert 6. juli 2018
Volbeat, hva skal man si? Helt upåklagelig, fengende rock, men med noe overkant lidenskapelig og intens vokal.
Men det står liksom ikke på at disse danske dringene er drittøffe. For all del! Det bare kommer i en slags prematur starterkit for rockere. Ei slags rocka visuell pakke. Patches, stickers, skaller, vester, old-scholl tattiser, mannesmykker, strigla sveiser og mest sannsynlig converesko som de har gnikka med på de nye sålene så de skal se litt godt brukte ut. Men dette er jo bare fasade, image og helt klassisk rock-attitude. Og som den harrytassen fra Drammen jeg sjøl er, er det verken ukjent eller byr meg i mot å skåle med folkedypet på sitt beste. Publikumet hos Trondheim Rocks var med andre ord: Mildt sagt entusiastiske!
Volbeat, Trondheim Rocks. Foto Stian Eliassen
Gutta åpner med en monsterhit-brak: The Devils Bleeding Crown. Og så kommer godlåtene surrende etter i god gli: For Evigt, Lola Montez, Evelyn og sist, men ikke minst herligheita: Still Counting. Det skorter ikke på låter som leder til knyttenever i være og jenter som dåner og den slags kos. DET KAN VI GODT LIGE!
Det er sjukt moro å se et så svært band for første gang med helt åpne ører.
Jeg husker i mine yngre dager da riggegutta/crewet på Union Scene i Drammen der jeg vokste opp (og lærte mye musikalsk faenskap,) oppdaga Volbeat tidlig. De ramla vel innpå på dette danske vidunderet allerede da de starta opp i 2001. Men 17 år senere er det altså første gangen jeg får sett, hørt og vurdert festivitasen med egne øyne.
Jeg hører også sjanger-schizofrenien. Men jeg digger det! Det fenger fordi det varierer mellom et knippe ganske safe sjangre innenfor hardrocken. Det er enkelt og greit ganske klassisk, grei skuring.
Alle elementene er med: raffe riff, sterk vokal, boogie sound med et lite dryss av både britisk og amerikansk punk og vips så er du i mål. En ting er helt sikkert: Volbeat er ikke Skandirock. Det er hyggelig festrock til folket!
Volbeat, Trondheim Rocks. Foto Stian Eliassen
En av fotografene jeg møtte sa det ganske treffende: Volbeat er faen meg bygdefolkets Metallica. Det er et svært kompliment!
Nå er jeg både fra bygda og stor Metallica-fan. Så sammenligningen fikk det til å trekke oppover i munnvikene. For det er jævla likandes! Det er MYE allsang, trampeklapp og haloj og baluba. Mye gøyere enn Metallica, men ikke i nærheten så tøft.
Oppskriften til suksess (for det har de virkelig) er liksom en salig blanding av heavy metal, full fart, rock and roll og rockabilly. Sistnevnte hører jeg ikke en stort til annet enn at jeg kjenner igjen stilen. Fettsleik og svære glis. Det må man da for faen meg lige!
Volbeat, Trondheim Rocks. Foto Stian Eliassen
Folk drakk så mye under konserten at arrangøren måtte slutte å gi ut sånne 5 øls-brett leeeeeenge før headlinerne hadde kommet seg på scenen. Den som venter får.... Ja, hva skal man si: Ikke bli med på moroa fordi det vanker for mye ventebørst! Det var varmt i solen da...
Volbeat, Trondheim Rocks. Foto Stian Eliassen
En helt topp avslutning på en (kanskje ikke helt knirkefri) festivalfødsel:)
Men, Trondheim Rocks som ny rockefestival i Midt-Norge får helt garantert får bein å gå på.
Sol, øl, hardrock og laaaaaaang kø til "Heidis Beerbar" i sentrum med Volbeat-.skjorter, vester og annet merch så langt øyet kan se. Grei skuring! Og for de hengivne fansa: Helt fabelaktig!
LES OGSÅ: MASSIVT FRA IRON MAIDEN