TRE ÅR UTEN CHRIS CORNELL: "Takk til alle dere som er så vanvittig modige..."

Jeg hadde egentlig tenkt å lage en Topp 10-liste med de beste Chris Cornell-låtene. Slike lister som jeg lager når Tony Iommy fyller 70 og når det er 10 år siden en rockestjerne døde.

Men, så ble det noe helt annet.

Her er mine tanker, og min takk, når kula vi lever på har tatt nok en runde rundt sola, uten Chris Cornell (denne teksten ble første gang publisert 18. mai 2018):

— Chris Cornell er død, kan det være noe å lage sak på?

Torsdag 18. mai 2017 var jeg han der nye fyren i Radio Rock. Jeg hadde fått drømmejobben og måtte anstrenge meg for ikke å juble høyt på lufta. Jeg måtte jo høres kul ut. Være han derre kunnskapsrike rockeduden som visste alt om Sabbath, Dimebag Darrell, Stratocaster'n til Jimi og eskapadene til Nikki Sixx.

Så døde Chris Cornell.

Du husker kanskje selv hvor du var da du fikk beskjeden. Selv satt jeg på jobb. Radio Rock hadde ennå ikke fått eget redaksjonslokale og jeg var plassert på en ensom pult ved siden av nyhetsgjengen. Mest sannsynlig satt jeg vel og leste en eller annen nettartikkel om et gammelt Zeppelin-album eller noe i den duren, da jeg hørte det:

— Chris Cornell er død, kan det være noe å lage sak på?

En av nyhetsjournalistene hadde plukket det opp via et nyhetsvarsel.

"Kunne det være en feil?"

Jeg husker at jeg stivnet. Sa ingenting. Jeg ønsket så inderlig at det ikke skulle være sant, og kanskje var det ikke det heller. Jeg sjekket de vanlige nyhetssidene på nett. Ingenting om Chris Cornell. Kunne det være en feil?

Så eksploderte det.

"Chris Cornell er død". "Soundgarden-vokalisten ble bare 52 år gammel". "Funnet på hotellrom etter Soundgarden-konsert". Jeg ble bare sittende og skjelve. Nyhetsredaksjonen jobbet på spreng ved siden av, og der satt jeg og fikk ikke gjort annet enn å lete etter mer informasjon. Jeg måtte vite det:

Hvordan?

"Da kom tårene"

Det nærmet seg sending, så jeg burde begynt å legge inn ekstra Soundgarden og Audioslave-låter i kjøreplanen. Lage hyllest-potpurrier og skrive nettsak. Men jeg klarte det ikke. Ble bare sittende og saumfare nettet og mine egne Chris Cornell-minner etter svar på det største spørsmålet...

Ikke de spørsmålene som nyhetsfolka i løpet av ettermiddagen gjorde en formidabel jobb med å finne svar på: Hvor gammel ble han? Etterlater han seg kone og barn? Er han den tredje eller fjerde grunge-vokalisten som dør i ung alder?

Det eneste jeg ville ha svar på var:

HVORFOR?

Så var klokka plutselig 14 og jeg måtte komme meg i studio for å lage sending. Jeg lukket den lydisolerte døra bak meg og var alene for første gang på flere timer.

Da kom tårene.

Jeg ble sittende og bare gråte en liten stund før jeg skjønte at Metallica-låta "Don't Tread On Me" gikk mot slutten og jeg skulle si noe vettugt til lytterne der ute. Jeg testet stemmen i mikrofonen og skjønte fort at det eneste jeg fikk frem var halvkvalte hikst.

"I WANNA ROCK?"

Jeg måtte kjøpe meg tid og fikk i aller siste liten slengt inn låta som lå øverst i musikkarkivet akkurat da: Twisted Sister - "I Wanna Rock".

I WANNA ROCK? Noe så utrolig teit og upassende. Her satt jeg i studio, gråt og hadde min egen lille personlige sørgestund over en av tidenes vakreste sangstemmer - så presterer jeg å utsette lytterne for Dee Sniders vulgære vræl "I WANNA ROCK"?

Ikke et stygt ord om ett av tidenes mest hardtarbeidende rockeband, Twisted Sister, men "I Wanna Rock"? Det ble feil, men låta hjalp meg i det minste å komme til hektene slik at jeg fikk rensket grine-stemmen til det første "stikket" (radiospråk for det en DJ gjør mellom to låter).

"Jeg vil så gjerne forstå"

Jeg har hørt på det stikket i ettertid. En kort, nøktern og to-the-point hyllest av Chris Cornell før jeg introduserer Soundgarden-låta "Fell On Black Days". Det er nok bare jeg som kan høre klumpen i halsen. Sorgen i stemmen min, som jeg klarte å skjule i siste liten.

Hvorfor gjorde jeg det?

Hvorfor måtte jeg hive på Twisted Sister? Hvorfor gråt jeg ikke bare på radio? Hvorfor viste jeg ikke bare til kollegene mine, lytterne og hele verden hvor desperat trist jeg var der og da? Hvorfor måtte jeg gjemme bort sorgen og frustrasjonen bak denne liksom-profesjonelle radiostemmen?

Når jeg etter hvert har fått svar på HVORDAN Chris Cornell døde, har det gått opp for meg hvor viktig det er at vi mennesker slutter å gjemme oss bak slike "skjold".

Vi får nok aldri et tilfredsstillende svar på spørsmålet HVORFOR. Denne smellvakre mannen med en av vår generasjons fineste stemmer. Hva var det egentlig han slet med av indre demoner? Det kommer jeg aldri til å forstå fullt ut - MEN - heldigvis forstår jeg stadig mer av det. Psykiske lidelser og depresjon har vært et tabubelagt tema i alt for lang tid, men nå er det i ferd med å løsne.

Og tro meg, jeg vil så gjerne forstå så mye som mulig, først og fremst fordi jeg har barn jeg for en hver pris vil beskytte mot den typen depresjoner Chris Cornell slet med. Jeg har også venner som har psykiske problemer, som jeg gjerne vil forstå og ikke minst HJELPE. Men hvordan?

Ved å lære mer.

Tusen takk!

Hver gang noen utrolig modige mennesker deler sine erfaringer med depresjon og psykiske lidelser, lærer jeg mer. Åpenhet og kunnskap gjør meg bedre i stand til å hjelpe mine nærmeste.

Derfor. I dag, 18. mai. På dødsdatoen til Chris Cornell, vil jeg gjerne få takke alle dere som tør. Dere som nekter å gjemme dere bak skjoldene deres. Dere som er så vanvittig modige. Dere som våger å vise at dere ikke tilhører den såkalte "normalen".

Det dere gjør er utrolig viktig. Tusen takk!

Og hvis noe liknende skjer på min vakt igjen - da lover jeg å gråte høyt og tydelig på radio. Inntil da: God sommer!

Av Torkil Torsvik, programleder i Radio Rock.