Tons Of Death Punch

Five Finger Death Punch fansen kalles «Knuckleheads». Undertegnede er ikke en “Knucklehead”. Men forstår nå hvorfor bandet har mange «Knuckleheads».

Den norske nasjonalsangen sprutes ut av PA-anlegget på hovedscenen før vokalist Ivan Moody kommer løpende ut i det norske fotball-landslagets drakt og hockey/Fredag Den 13. maske med det norske flagget på. La det ikke være tvil. Her skal det fris. Og publikum strekker villig fram lanken.

Lyden er god, men ikke fullt så tung som Korn igår. Men det er et massivt velolja maskineri som rundet av Tons Of Rock i år.

Bandets catchy nu-metalstil med ekstrem allsangvennlige refreng funker. Folk gauker for fullt hele tia. Jeg, som står et godt stykke bak er overraska over at folk bak meg også synger. Alle kan alle tekstene. Jeg kan ikke et refreng. Ikke ett. Jeg må ta meg selv i å måpe litt. Jeg er så utrolig fisk ute av vann. Men det er godt med bølger og folk surfer med konstante smil om munnen.

Flosklene lirer fra vokalist Moody. Vi er, ifølge han, så og si verdens beste publikum. Det er litt grunt. Men flertall biter på og jubler for hans smøring. OG hvorfor skal han ikke fortsette når det funker? Utenom dette så er den svært aktive og antrekksbyttende vokalisten en klassisk type man elsker eller hater. Han er, i teorien, en kombinasjon av Fred Durst, Chris Jericho, David Draiman og Kid Rock. Forskjellen er at han er bare en kombinasjon av nevnte frontmenn sine positive sider. Da sitter man faktisk igjen med en svært habil frontmann. Som igjen forklarer stålkontrollen. Fordi han har stålkontroll.

Jeg står og biter i meg at jeg hele festivalen har ment at det fremstod rart at Deep Purple skulle spille FØR Five Finger Death Punch. Deep Purple er jo legender. Men med tanke på energi og publikumsfest, så forstår jeg nå hvorfor Tons Of Rock gjorde programplasseringa som de gjorde. Uten den minste tvil. Five Finger Death Punch, uansett om man liker det eller ei, kan virkelig lage en fest. Med utdeling av balltre uten at det går galt. Kudos.