Syng med singback-W.A.S.P.

Det var en noe mindre hektisk aften på Tons of Rock torsdag. Det kom ikke som en stor overraskelse at W.A.S.P. ikke trakk like mange metelhuer som Ozzy Osbourne dagen før, men gudene (eller avgudene) skal vite at det var jævla moro!

Men hvordan anmelder man en konsert med et band som bruker så mye innspilte koringer og singback at man ikke blir lurt engang? JO, det er vel bare å gripe fatt på samme måte som når man er på popkonserter da. Nå er ikke akkurat Blackie Lawless en danseløve som trenger micen bak øret for å manøvrere seg igjennom avanserte dansemoves, så det at han synger fint lite sjøl er vel rett og slett fordi det høres simpelten for jævlig ut når han lar sin vokalprakt runge ut over folkehavet i Halden. Da er det er helt greit at de jukser allikevel. Konserten er gøy!

Nå er jo jeg rett og slett helt komplett sucker for Los Angeles, 80-talls/, nagler, spraggel, shockrock, puddel møter heavy og tungt jåleri med svarte katter og steintøffe rockelåter med refreng jeg kan skråle med til. Og det får man fortsatt av W.A.S.P.

Viste seg fort at jeg dog ikke har fulgt særlig godt med på W.A.S.P. musikalske stunt de siste årene, for jeg savna veldig mange gamle hits, og flere av låtene hadde jeg aldri hørt engang. Man fikk dog de obligatoriske "I wanna be Somebody," "Wild Child" og "L.O.V.E Machine" og en haug andre låter.

Gutta er voksne karer og selvom Blackie er ganske tam der han står og mimer i sine lær-knebeskyttere, frynseplatåstøvler, oppklipte T-shirts med sleeves under og sitt tupperte kølsvarte hår med pandasminke er det liv laga teknisk og musikalsk allikevel.

Med det, kan jeg jo fortelle at bassist og gitarist Mike Duda og Doug Blair sammen med trommis Mike Dupke holder koken så til de grader at det er faktisk et heftig rockeband som står foran oss og speller fletta av både seg selv og publikum. Dessuten er Blackie seg sjøl lik. Et vandrende mesterverk av en mannekatte!