STONER-FEST I BERGEN

Josh Homme så muggen ut, men så skjedde det noe...

Men, jeg får vel begynne med å beklage at jeg ikke rakk hele konserten med de lokale hardrockerne i Audrey Horne. Sånn er det når du skal rekke både radiosending og festivalmoro på andre siden av Hardangervidda. Men avslutningen var rå, og den gjennomvåte hvitskjorta til vokalist Torkjell Rød vitnet om en herlig ettermiddag på hjemmebane for veteranene. Jeg lover å ta det igjen på Tons of Rock til uka.

RIVAL SONS: Primalskriket som nesten blir for mye av det gode

Så entrer Rival Sons hovedscenen som har fått navnet «Plenen». Jeg har hatt gleden av å se det hardtarbeidende California-bandet tidligere, det har jo bortimot vært umulig å UNNGÅ dem. De har spilt minst 30 konserter i Norge og var blant annet oppvarmingsband for Black Sabbath på hele deres farvelturné i 2016.

«Dette er fjerde gangen vi spiller i Bergen», proklamerer vokalist Jay Buchanan. «Det er deilig å være tilbake». Og det merkes. Mannen med vår tids, kanskje, råeste soulrock-stemme vrenger sjela si denne tirsdagskvelden. Noe så til de grader også.

Buchanan ligner en krysning mellom en øltørst Jesus, Robert Plant, Joe Cocker og Janis Joplin – og for en stemmeprakt han har. Og han bruker den. Primalskrik etter primalskrik, og det er sikkert feil å si det, men det blir nesten for mye av det gode. Manglende dynamikk i settet gjør at de vanvittige vokalprestasjonene kommer litt for tett. Det kan oppleves masete når det nærmer seg timen.

Men herregud. For en vokalist. For en entertainer. Han topper det hele med å dukke opp i bunad et stykke ut i konserten til full jubel blant bergenserne. I følge Radio Rocks årvåkne facebook-venner var det en Fana-bunad gromguten fra Long Beach, California hadde tredd på seg.

Terningkast: 4

BERGENFEST LEVERER

Her er det på sin plass med litt skryt til Bergen som har fått til en vanvittig fin festival i vakre Bergenhus Festning. Det meste flyter fint i nydelige omgivelser, bortsett fra en lang og treig kø inn til teltet der de morsomme glamrockerne i britiske The Struts spiller.

Når jeg endelig kommer meg inn er det full fyr i folkemengden, og bandet – med en fantastisk Freddie Mercury-light av en vokalist - sørger for å gi oss det publikumsfrieriet vi trenger for å holde varmen resten av kvelden.

Terningkast: 6

QUEENS OF THE STONE AGE: Muggen start –episk avslutning

Det hele starter med at festivalen sender meg tekstmelding om at jeg ikke får lov til å stå rett foran scenen og ta bilder av Josh Homme og CO. Det verserte jo nylig en video av frontmannen der han langet ut et spark mot en kvinnelig fotograf, og jeg skal kanskje bare være glad til. Men, det må jeg få lov å si, det føles unødvendig med slike restriksjoner og primadonna-nykker.

Jeg, og mine med-fotografer/journalister, får klar beskjed om å stå bak en rosa teip-bit, slik at vi ikke skal komme midt i glaninga til den store stjerna der oppe på scenen. Josh Homme slentrer inn og prøver å se uanfektet ut der han står foran jublende hordalendinger.

En småslapp versjon av «A Song for the Deaf» åpner ballet. Josh Homme ser giddeløs og daff ut. Veldig synd, for denne mannen ER jo QOTSA. Hvis han ikke er i humør, da kan kvelden ryke.

Men så gjør de en genistrek. I stedet for å vente med giga-hiten «No One Knows», peiser de på med denne allerede som låt nummer to. Josh Homme er fremdeles lunken, men nå er det noe som blinker i øyekroken hans. Han begynner å få sansen for hordalendingene. Stemningen. De vakre omgivelsene. Ting begynner å falle på plass.

Et par låter senere har mister Homme tent på alle pluggene og herfra ser han seg ikke tilbake. For en konsert QOTSA leverer. Sist jeg så dem gjorde de en helt grei «walk in the Tøyenpark» under Øyafestivalen for et par år siden. Dette er noe helt annet. Josh Homme stortrives, flørter med publikum, smiler til kompisene i bandet og spiller fletta av oss:

Vi får et deilig gjenhør med «Monsters in a Parasol» og en episk og blod-tight «The Way You Used to Do». Gromlåter som minner meg på at dette bandet har holdt på siden Flonaldos VM-mirakel i Marseille i 1998, fornyet seg hele veien, men samtidig beholdt en rød tråd. Og det uten å bli kjedelig eller gjentakende. R.E.S.P.E.K.T.

Josh Homme er tydelig rørt av tilbakemeldingene han får fra bergenspublikummet og oppfordrer stadig til å «gripe kvelden» - «take your pants off and lets have a fuckin’ great time!». Stemningen som oppstår denne kvelden er et stort kudos til arrangørene av Bergenfest, for dette er sjelden vare.

Han prøver å se blasert og uaffektert ut, Josh Homme, men han har ikke sjans til å skjule hva han egentlig føler denne tirsdagskvelden i Bergen. Han danser rundt på scenen og vrikker velkjent på hoftene, tenner seg en røyk, gliser når en av de andre musikerne i et av vår tids mest tighte live-band spiller en uovertruffen solo. Han har det helt fantastisk, og det er deilig å se etter flere skandaler og rykter om rusproblemer den siste tiden.

Allsangen topper seg på «Make it With Chu» og sommerstemningen er total, til tross for sur vind og en og annen hutrende tilreisende som kom uforberedt på det skiftende vestlandsværet. Jeg er for tynt kledd selv, men holder varmen bare ved tanken på hva den rødhårede mannen på scenen har vært med på i årenes løp: stoner-rock-innovasjon i Kyuss - før han tok det hele til et nytt nivå med QOTSA, inkludert en av de råeste skivene i samlingen: Songs for the Deaf med Dave Grohl på trommer.

Sistnevnte spøker i kulissene (les: trommebreakene) når bandet river av en aldeles vill versjon av «Song for the Dead» og forlater scenen i et kaos av feedback og blinkende lys.

Terningkast: 5

Bergenfest: Tusen takk for en strålende kveld i rockens tegn!