Satan så fett! Slayer!
Mildt sagt en brutal gavepakke rett i fleisen i førjulsstria.
Sist oppdatert 29. juli 2022
Slayer... Tenk at noe så infernalsk, brutalt og inni granskauen bråkete kan gi sjelefred, adrenalin og tårer i øyekroken.
Gårsdagens avskjed i Oslo Spektrum med thrashmetal-legendene i Slayer, er skrevet rett ned i svarteboka, og suser inn i historien som en av undertegnedes Topp 3 konsertopplevelser.
Forventingene freste i blodet. Det koker i kålen. Høyrefoten dundrer utålmodig i dobbel basstrommetakt på gulvet. Man blir helt emosjonell, det er duket for et par timer med vemod, tinnitus og nostalgi. Dette er siste gangen Slayer spiller i Norge. Og siden Slayer-fans ikke er helt som alle andre fans er stemningen helt sakral, mens salen venter på at kveldens mørkefyrster skal innta scenen og blåse hue av oss.
Slayer, Oslo Spektrum 2018. Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock
Med seg på avskjedsturnè har gutta (som tross alt snart har holdt koken i 4 tiår,) tatt med seg tre verdige, arvtagere. Kvelden i Spektrum så slik ut: Obituary, Anthrax, Lamb of god + SLAYER
Mildt sagt en satans gavepakke rett i fleisen i førjulsstria.
Gitarist og levemann Gary Holt hoppet av turneen i Berlin på søndag, da faren hans brått ligger for døden. Med seg på laget har Slayer håndplukket en kvass, lynkjapp vikar: Phil Demmel fra Machinehead. Så selv uten Jeff Hannemann, og uten Hannemanns erstatter.... Og med Paul Bostaph på trommer, og Dave Lombardo på et annet kontinent, er det strengt tatt bare Tom Araya og Kerry King igjen som har vært med fra starten. Men, akkurat nå er det samma F. Det er duket for darkness...
En blå tåke legger seg over folkemengden med lysglimt av varme og oransje brannflash som brøler mot oss. Det vir og vrenger i gitarer, nå braker det løs... Jeg er sikker på at alle de en gang så langhårede mannfolka i Oslo Spektrum i kveld med blanke isser, fikk ståpels på skallen.
Med full tenning hører jeg de første akkordene av "Repentless" murre mot meg. Publikum går inn i det reine vanvidd av applaus og hyllest. Man kjenner kraften av Slayers makeløse posisjon i rockehistorien. Nå er jeg kanskje noe preget av at dette er favorittbandet mitt gjennom tidene, men jeg sverger: Hender, horns, knyttenever, ølglass og ikke minst folk og fe ble bokstavlig talt kastet rundt i lufta når teppet falt og flammene slo mot publikum. Bassen til Tom Araya rister i grunnmuren til Oslo Spektrum og voksne folk fra alle bauer og kanter vræler seg hese! Dæven, for en start!
Slayer, Oslo Spektrum 2018. Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock
Jeg er ikke gammel nok til å kunne påberope meg å ha fulgt Slayer hele livet. Slayer etablerte seg det året jeg ble født, 1981. Men, det er allikevel disse kara som har fått en plass i hjertet mitt som ingen andre kan erstatte. Slayer har vært en åpner for mang et ungt rockehjerte. Søkende i sin ferd inn i univers av tyngre, hardere og mer brutal musikk.
Slayer er ikke bare et band. Det er en holdning og en livsstil.
Slayer, Oslo Spektrum 2018. Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock
For mange svorne fans er Slayer blitt FOR svært. I de smale, snevre, blytunge musikkmiljø er Slayer for kommersielt. Men, ikke undervurder deres posisjon som banebrytende innen sin sjanger. Hele Heavy Metal scenen er på et eller annet vis farget av Slayers bekmørke. De kan føre opp på bucketlisten sin at de har vært med å forme lydbildet og selve teksturen til klassisk Thrash-metal. Dette etter band som Metal Church, Venom, og ikke minst de resterende 3 av de "4 store:" Anthrax, Metallica og Megadeth.
Låtene blir servert som perler på en snor. Ikke mye smalltalk." Mandatory," "Hate," "Jihad," "Payback," "Hell," "South...." Setlisten var upåklagelig.
Å se Slayer i går ble en takknemlig opplevelse. Integritet, aggresjon, full fart og til slutt: Ydmykhet. Når siste tone er spilt, steller Tom Araya seg på scenekanten og bare ser utover mot salen. Han ser, og han er stille. Lenge bare står han der og ser ut mot publikum. Tom Araya viser sin takknemlighet med stillhet. Han anerkjenner sine tilhengere. Tårene spruter bare jeg tenker på det. TAKK!
Tom Araya: Verdens beste brøler. Mannen med utømmelig aggresjon og hastighet har satt på bremsen. Jo lenger han blir stående jo mer øker applausen.
"I`ll miss you." Avslutter han.
Tom Araya, Slayer, Oslo Spektrum 2018. Foto: Suzanne Aabel - Radio Rock
We`ll miss you too!
Slayer, Oslo Spektrum 2018. Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock
