Skid Row byr på jernet, men det blir ikke helt rustfritt
Men trolig ikke deres skyld...
Sist oppdatert 28. juni 2023
Det er en utfordring å være Skid Row-fan. Ekstremt mye utskiftninger av bandmedlemmer og magre 6 album på noen-og-30 år. De i bandet som har levd lengst viser også litt tegn på alderen.
MEN…
Nytt liv har blitt blåst inn i bandet med svensken Erik Grönwall som jobber på spreng og koser seg samtidig. Han leverer svært godt til tross for konsertens store akilleshæl…
Miksen av vokal ut til oss i publikum.
Det er en rotete affære. De 5 første låtene er preget av at det er en vrengeffekt på vokalen og man er usikker på om den effekten faktisk skal stå på. Selv når han snakker. Denne effekten er også dårlig justert, slik at Grönwall som lever en god vokalprestasjon, låter nasalt og litt vel snodig på låter som «18 and life» som lefler mellom ballade og herlig sleazerock. Også koringene låter tidvis langt høyere enn hovedvokalen. Men før bandets litt artige cover av Ramones sin «Psycho Therapy» har lyden kommet noe bedre på plass.
Når bandet slipper løs «Timebomb» får bandet et nytt gir. Lyden er mer på plass, dog kanskje litt sent, men energien får et tydelig løft.
Skid Row runder selvsagt av med «Youth Gone Wild» og har med det levert en litt variabel konsert, noe litt basert på energi og noe basert på surring med vokallyden. Men er Skid Row i god nok form? Ja! Kunne det gått bedre i dag? Ja! Klarte man å kose seg uansett? Ja! Burde man se Skid Row igjen ved neste anledning? JA!