SKAMBANKT: Starter som en boksekamp mot Knut Arild Hareide - men så ...

Hvor er svetten? Hvor er blåveisene? Hvor er ølglassene fra galleriet? Disse spørsmålene gjør seg gjeldende midtveis i konserten med Skambankt på Rockefeller. Rockerne fra Jæren har levert et fint knippe nye og gamle låter. "Fremmed i en fremmed verden" fra det rykende ferske albumet Horisonten Brenner har vært det store høydepunktet så langt.

Hadde det betydd SÅ mye burde skjorta for lengst vært klistra til brystkassa

Lydbildet er tett og massivt og stemmen til frontmann Terje Winterstø Røthing høres akkurat ut som hjemme på anlegget. Skambankt har øvd, det skal det ikke være noen tvil om - og fy faen så blodtight og bra de spiller. Spesielt gitarist Hans Egil Løe har en fascinerende prikkfri timing og en malmfull sound. Han kan å velge seg de riktige pedalene denne karen, og han spiller med en herlig innlevelse som fanger oppmerksomheten min gjennom store deler av konserten.

Likevel er det altså noe som føles "feil". Rockefeller er nesten stappfullt, men atmosfæren kjennes avdempet og forsiktig. Det er lite brøling, ølkasting og allsang. Det er lite bevegelse å spore på scenen. Skjortene til Terje og ikke minst bassist Tollak Friestad ser tørre, ja bortimot nystrøkne ut. Og de er midtveis i release-konserten sin på "selveste Rockefeller"! Som Terje selv sier fra scenen: "ANE dåkke ka det betyr for meg?". Unnskyld Terje, men jeg tenker: Hadde det betydd SÅ mye burde skjorta for lengst vært klistra til brystkassa di.

Og så dukker Øst-Vest-fordommene mine opp

Samtidig spiller jo bandet helt fantastisk bra og lyden er nesten prikkfri. Det er som å høre perler som "O, dessverre" og "Slukk meg (for jeg brenner)" på plate, med bandet mimende foran seg på scenen. Så hva faen er det egentlig jeg klager over? Ja, si det. Jeg grubler fælt selv der jeg står blant svakt nikkende hoder, vel vitende om at jeg i hvert fall slipper å få crowdsurfere i hodet denne kvelden. Og det er da det går opp for meg: i underbevisstheten et sted har jeg tatt med meg et SAMMENLIGNINGSGRUNNLAG:

De tre siste bandene jeg har sett her på Rockefeller heter Oslo Ess, Raga Rockers og Turbonegro. Osloband hele gjengen. Tidvis RØLPETE Osloband. Svettende Osloband. Poserende Osloband. Og så dukker Øst-Vest-fordommene mine opp. Jeg tar meg selv i å tenke at Skambankt fra Vest kanskje er mer "ordentlige", mindre pønkete, mindre kompromissløse og mer strigla enn sine kolleger i Øst.

Jeg tør påstå at Oslo Ess viser mer følelser og spilleglede fra scenen. Jeg tør påstå at Raga Rockers er mer sjarmerende ved at de tillater seg å være mer "skitne" og spontane i uttrykket. Jeg tør påstå at Turbonegro dobler luftfuktigheten i lokalet ved å tørre å slippe seg mer løs og ofre perfeksjonen på poseringens alter. De driter i om det kommer en sleivtone på gitaren her og der, så lenge de får formidlet til publikum at de elsker å stå der oppe på scenen. Det er kanskje stygt å gjøre slike sammenligninger, men mangelen på fandenivoldskhet og svetteperler er prekær etter åtte låter med Jær-rock denne fredagskvelden.

Konsertanmeldelse: OSLO ESS

Konsertanmeldelse: RAGA ROCKERS

Konsertanmeldelse: TURBONEGRO

MEN SÅ SKJER DET NOE. Kanskje er det den etterlengtede allsangen på hiten "Mantra" som får det hele til å løsne. To kjappe uppercuts til fra scenen og publikum våkner til. Trommis Børge Sageng Henriksen, riktignok fra Finnmark og ikke Jæren, hamrer og sleiver på cymbalene som en ravende tulling (det er et kompliment) - og gitarist Hans Egil er plutselig høyt og lavt, uten at det går ut over det beundringsverdige samspillet. Under ekstranumrene og avslutningslåta "Skambankt" er det tilløp til moshpit på gulvet og jeg får endelig den omgangen med juling jeg kom hit for å få. SÅNN skal det gjøres.

Konklusjon: Samme uka som Knut Arild Hareide fikk vist at han kan være en slugger på Stortinget - viser Skambankt at også de har en Hulk i seg. Det tok bare litt vel lang tid før Bruce Banner ble ordentlig sinna denne gangen.