Pixies: Sår surf med høy pedalføring!

Pixies driver ikke med tull og tøys. De spiller låtene sine, enkelt og greit.

Dette på en scene dekket med minimalistisk, klassisk og iøyenfallende lys. Vi som foretrekker å dure rett frem i livet forstår greia. Vi får låt etter låt i 2 hele timer. Dekket i sterk bakgrunnsbelysning og ikke uventet: Null publikumsinteraksjon.

"Thats how Pixies roll. Its not to be condescending, We do what we do best. We play music. Dave Lovering."

Pixies, Sentrum Scene 2019. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.

Et Pixies-show i 2019 er ikke mindre mindblowing enn for 15 år siden. Det er vel ikke særlig mindblowing i det hele tatt. Ikke noe "hello Oslo" eller småprat. Pixies spiller tett og leverer et 2-timers sett der låtene bare glir over i hverandre. Vi fikk hele det nye albumet "Beneath The Eyrie."

Det kan ha noe å gjøre med at albumet er spilt inn midt på vinteren i en kirke langt utenfor allfarvei i følge, trommeslager David Lovering som tok seg tid til å slå av en prat med undertegende før konserten. Mer om han i et eksklusivt intervju som du kan høre på Radio Rock neste uke.

Da den daværende massivt innflytelsesrike kvartetten (siden 2013 kvartett med ny FAST bassist aláPaz Lenchantin) la pedalene på hylla var det krise i "indie-leirene" verden over. Jeg gidder ikke bruke spalteplass på bassistdramet til Pixies da det er blitt skvaldret i hjel fra før. Men en aldri så liten shoutout til Kim Deal som er mitt "Rock' N Roll Spirit Animal" må være greit. So here we go: SHOUT! SHOUT!

Krisen ser nå ut til å endelig være avverget. Etter ufattelig mye stuk, styr og halvannet tiår med frem og tilbake.... Pixie's melodiske uttrykk har tross TIDNES TANN knapt blitt endret. Dèt falt i smak på et stappa Sentrum Scene.. Det skal sies: Det var voksent å gå på konsert i går. Jeg trodde jeg så både Thomas Seltzer og Knausgård minst 500 ganger blant publikum.

Dessuten så jeg en bråte skalla menn med sitteplasser som rocka ut så svetten sildra over rekkene foran. Ikke noe er som å sitte og ta det helt ut med lufttrommer og hyl og skrik og taktfast headbutting! Jeg så selvsagt en haug med kvinnfolk gjøre akkurat det samme, men de hadde mer hår og mindre svette.

Pixies, Sentrum Scene 2019. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.

Sjangeren er enestående. Og strengt talt kanskje også forbeholdt Pixies? Jeg kan ikke komme på ett eneste annet band som mestrer kunsten å lage så smart, så sørgelig, cowboy-surf. Dette med jevne innslag av både tungrock, death. Og et dryss college-punk. Sinnsykt opplegg.!

David Loverings trommer slår hardt, Men fra der jeg står ser det ut som han er en slags saktefilm, trommeblekksprut som såvidt rører borti cymbalene. Mannen jobber tross alt som tryllekunster på si, så man kan vel etablere at han tryller litt med trommene også. MAGISK!

Tempo er tett, ogde enkle men meget classy scenelysene bærer låtene. Joey Santiago (leadgitar) legger til alle de sære, riaff, raff, vreng og vri alle støy-fansa har kommet til å fleske seg i. Jeg har sjeldent sett så mange pedaler rundt en gitarist. Et assortiment for de lærde, vil jeg si. Francis 'vokal skriker og skriker og ler og duver seg igjennom alle låtene. Av og til blir han fadet ut av en fin melodi. PIXIES ER GULL OG GLITRENDE!

Men, som jeg over hørte på vei ut da det hele var over: "Aldri vært så konsertskuffa noengang. Gleda meg som en unge til feite riff og hissig snerring. Og så fikk jeg lyden av årgangsvin og entrecôte på en mandag."

Så, det kan være man var noe blind av glede mens man koste seg på konsert i går. For dette var PUR PIXIELOVE spør du meg.

Pixies, Sentrum Scene 2019. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.