OSLO ESS JULEKONSERT - Jeg vil ha noen å kline med!

Oslo Ess er klinemusikk. Her er det mye pubertetspatos og sveving gjennom byen. Og da vil man gjerne kline. Aller helst burde jeg dermed opplevd denne konserten med kjæresten i armkroken, men ikke denne gangen. Mutters alene sto jeg der blant alle de lykkelige klineparene som snart skal feire jul hver for seg fordi de ennå ikke har fått barn. Herregud, hvordan blir dette da?, tenkte jeg.

Ta det med ro. Dette skal ikke bli en sånn lang, navlebeskuende konsertanmeldelse der alt handler om meg. Etter denne kvelden med Oslo Ess vet jeg at dette blir kort, det skal handle om bandet, musikken, gjestene og hvordan jeg hadde det der jeg sto mutters alene blant alle kjæresteparene på Rockefeller denne onsdagskvelden. Så la oss sette i gang:

Han viser med hver muskel i kroppen at han elsker det han driver med. Da er jeg solgt.

Bandet:

Oslo Ess er sju år gamle. Sjuårskrise er det noe som heter i parterapien. De fleste band begynner å slite med sprikende ambisjoner, barnefødsler eller slitasje på dette tidspunktet. Oslo Ess derimot, de viser ingen sykdomstegn.

Jeg mener, kremt, at jeg har et medfødt øye for ektefølt engasjement, formidlingsglede og spontanitet når jeg er på konsert. Oslo Ess leverer fremdeles så til de grader på alle disse punktene.

Åsmund Lande er en god formidler som tror på tekstene sine om ungdomskjærlighet og rennesteinsrølp. En litt keitete orkesterleder, kanskje, med lite gjennomtenkte verbale utbrudd mellom låtene. Men det er ekte og spontant, og da funker det.

Knut Oscar Nymo er Norges mest bredbente virvelvind med bassen. Energien hans stråler ut i salen og smitter over på kjæresteparene, og meg.

Peter Larsson nailer riffene og ser ut som en rockegud fra 70-tallet. Han er Iggy Pop, David Bowie og Sid Vicious i en og samme person. Jeg er ikke et sekund i tvil om at han elsker det han driver med der oppe.

Oslo Ess har hatt like mange trommiser som antallet skopar jeg har kjøpt meg de siste sju årene, men i Håvard Takle Ohr har de kanskje funnet en stayer. Han evner å spille akkurat så enkelt og tight som en Oslo Ess-trommis må spille for at dette skal henge sammen. Og igjen: han viser med hver muskel i kroppen at han elsker det han driver med. Da er jeg solgt.

I tillegg har de en keyboardist jeg ikke vet navnet på, som kanskje burde vært lagt litt lenger fram i lydbildet, men de gangene han høres utfyller han lydbildet på en utsøkt måte.

Musikken:

Her er det hitparade som det skal være. Annenhver låt er så uforskammet fengende og allsangvennlig at det er like før jeg sammenligner Oslo Ess med Green Day, og det er et kompliment.

Pluss for et par ballader som er med på å skape den dynamikken en pønk-rock-n-roll-konsert trenger.

Høydepunkter: Astrid Lindgrens "Fri som en fågel" og hiten "Bislet Stadion", den mest formfullendte låta Oslo Ess har til dags dato. Men den nye låta "Leter etter deg" bærer bud om at det er snadder på vei i mars 2018.

Gjestene:

Den store overraskelsen var bøgdaskalden Stein Torleif Bjella som plutselig dukker opp og synger en rusten og småhanglende versjon av DumDum-låta Stjernesludd. Et deilig lite intermezzo. Ellers var det som det bruker å være på disse julekonsertene: et par munnspill-virtuoser som spriter opp noen av låtene, Martin Rosenhoff på cello og ikke minst rapperen Onkl P på låtene "Trøbbel" og "Fritt Fram". Ska-pønk-låter begge to som svinger bra, men de blir litt for like og burde vært adskilt på settlista.

Hvordan jeg hadde det:

Savna kjæresten, men jeg fant ei anna ei fra Moss oppe på galleriet. Hun var dessverre opptatt med en fyr hun sporadisk sto og klina med, men hun slo av en hyggelig prat innimellom slafsinga. Faktisk fikk jeg stå mellom dem og synge i kor på "Stjernesludd"-refrenget.

Konklusjon: Du er aldri alene på en Oslo Ess-konsert.

Terningkast: RESPEKT