Nightwish: Nordisk blankpolert mørke

Nigthwish er svære. Enorme.... Det merkes. Mange hadde kjøpt billett til fredagen hos Norway Rock bare for å se dette mektige trollbindende bandet fra Kitee - Finland. Undertegnede trakk seg mot hovedscenen midt i den først låten (grunnet en meget lang dokø) og det jeg så var nesten parodisk: Festivalgjengerne sluttet å kaste ølglass og gi hverandre "high Fives" og trakk mot hovedscenen som zombier med ett mål for øye: Å nyte litt nordisk darkness.

Og da mener jeg: folk trakk regelrett i saktefilm mot scenen. Greit, ingen hadde gjenoppstått fra de døde, men det som ble vekket til live var heller slutten av 90-tallet!

Industriell powermetal, møter mektige symfonier og PVC-kledde par med oppheng på tidlig 2000-tallet. Det står mildt sagt en meget profesjonell og svinedyr, finslepet gavepakke på scenen.

Nightwish, Norway Rock Festival 2018. Foto: Kenneth Sporsheim

**Folk sluttet å kaste ølglass og gi hverandre "high Fives" og trakk mot hovedscenen som zombier med ett mål for øye: Å nyte litt nordisk darkness.**

Nightwish gir og gir og gir fra første øyeblikk. Men bandet er splittende. For en gladrocker som nettopp har gått fra en annen scene der Valentourettes spilte Jokke-låter vil muligens bandet fremstå som... Tja.... Burde være lov å si "litt vel mye." Jeg så absolutt ingenting av scenen, og å prøve å ta mobilbilder eller filme til sosiale medier (fra der jeg stod) var klin umulig grunnet hissig utovergående "strobe-lys" og andre særs blendende lamper og pærer med så høy watt at de sjokklyste opp den lille dalen vi stod i.

Mange var nysgjerrige på nederlandske Floor Jansen. Kan hun måle seg med den beintøffe vokalisten som markerte seg da Nightwish var på sitt største, som var så fortryllende? Goth-opera dronningen Tarja Turunen var en episk frontfigur. Jansen tok over vokalen hos Nightwish i 2013. Og for meg høres det ut som om hun hoppet, landet og karret seg fint ned etter Wirkola. Vel og merke etter noen år med svenske Anette Olzon på vokal. Det er et krevende band å være vokalist i. Godt Jansen er stemmetrener. For det synges. Høyt og lavt og skolert og korrekt.

**Jeg hørte noen rope "LORDI.**

Det låter dritfett når det er instrumentale strekk og det går driiiiiitkjapt. Det er tungt som F, og feier en rett av banen! Bakoversveisen flagrer og alle hjerter gleder seg. Men, selve sjangeren er litt vrien å svelge. Symfoni-metall med operavokal. Det er mektig, svært, pompøst, svulstig. Jeg kommer frem til at jeg liker hitsa til Nightwish best. De skulle for mine ører bare lagt seg på et enda mer kommersielt spor.

Tilhengerne deres er uansett altså så ufattelig mange over hele verden, så Nightwish har helt klart funnet den rette oppskriften for de som er glad i magisk, mørk og noe anmasende metall.

Det er fascinerede og ikke minst heftig å se Nightwish. Fantastisk energi! Man føler seg dratt inn i et univers av magi og heksekunster, der Nightwish funker som soundtrack til at man løper febrilsk rundt som deltager i Hunger Games. Med BDSM-antrekk og gagball i kjeften.

Nightwish, Norway Rock Festival 2018. Foto: Kenneth Sporsheim

Lydbildet er noe forvirrende når de ikke spiller de mest kjente låtene som "Amaranth" og "Wish I had an Angel" som jo er mer "cleane" musikalsk enn mye annet på¨set-listen i kveld.

Man forstår greia, selv om det for min del blir altfor mye kaos: I det ene øye blikket spiller de så hardt at metalhjertet mitt dundrer, men i det neste er de over i en dramatisk opera som avsluttes med noe keltisk-inspirert Riverdance-aktig fløytespill før de vrenger over i så såre og intense, mørke goth-toner. Man jo har løpt et lite musikalsk maraton før konserten er ferdig.

Men om så selve sjangeren rett og slett er litt for avansert og svulstig for enkelte, skal det sies: MAN ELSKER DA Å GÅ PÅ SHOW!

Med Prinsesse Jansen i front, backet med blonde, langhåra, breidbeinte gitar-vikinger som sitt "Entourage," må man være helt død på innsiden for å ikke bli imponert. Et av de villeste pyroshowene jeg har sett i hele mitt liv. Det drønner så høyt i Kvinesdal at det hørtes ut som Titanic knakk i to bak bergtoppen på et tidspunkt. Man får umiddelbar trang til å reise til svenskegrensa og handle T-skjorter med trykk der det står en ulv og uler mot månen. Helt uironisk selvsagt. For noe ironisk distanse til alle stereotypiene de går for er ikke å oppspore hos verken fans eller band. Og jeg som hørte en kar stå å rope "LORDI!"