METALLICA i Granåsen: - Obey Your Masters!

Metallica!!

Mektige, enorme Metallica.... Denne gang i en versjon med kulisser av norsk skog, steikende sol og halve Midt-Norge i hylende form med svette i pannebrasken. Da er det lov å gire seg opp og kjenne at adrenalinet freser i forkant.

De amerikanske Thrash-legendene har med seg svenske Ghost og ikke minst norske Bokassa (HYYYYL!) som oppvarmere på tur. En bonus som ga nordmennene i Bokassa større boltreplass og mer boltretid på scenen. De var tross alt hjemme. Og det fikk vi oppleve i full vigør da de brakåpnet gårsdagens fest.

La, meg bare etablere at det ble en ellevill "hardrock hellride" fra ende til annen. Mer enn godkjent, grettom og meir enn gretj!

Dette haraballet av en turnè døpt: Worldwired, viser Metallica fra sine beste sider så alle de snevre grupperingene av fans får tilfredstilt sine Metallica behov.

James Hetfield kjører stort på med emosjonell erke-amerikansk "We are The Metallica Family" prat. Men er vi en stor lykkelig familie?

På mange måter så tar han jo helt feil. Det er en jævla dysfunksjonell familie i så fall. Han ba publikum melde seg om de hadde sett Metallica før. Det var ikke det største drønnet fra folkehavet fra der jeg stod... Han etterlyste deretter de som så Metallica for første gang. Da runget det ganske mye bedre. Det runget bra!

Og da er det bare å innrømme at sjefen min har rett igjen da:

-Nei, Suzanne Metallica var ikke bedre før, de er større enn noensinne.

Han fikk det mugne svaret her: "Ikke for oss som bryr oss om Metallica."

Den der må jeg nesten trekke tilbake.

Fordi: Det første som møtte meg på flyet til Trondheim var en kvinnelig Radio Rock lytter/Metallica-fan og samboeren hennes. Et par som satt og ba til avgudene om å få høre "St. Anger" live.

Jeg personlig vil helst grave meg et høl hver gang jeg hører den låta, men pokker heller! All respekt til verdens største metal-band. De har nye generasjoner med metalheads i sine hule hånd.

Det var noe stusselig fyrverkeri når den tid kom, det må jeg innrømme. For når det nærmet seg slutten av moroa skulle de brunste til med alt de hadde. Det hele fadet nok mer "into the light... " enn noe annet.

Beklageligvis, dette med den norske lyse sommeren, for det kunne vært dundrende dig med litt lyn og torden og varme flammer i fleisen på tampen av kvelden der.

Med tanke på at jeg for knappe to uker siden så KISS blåse minst en "billion dollar" i raketter og fyrverkeri i lufta etter "Tons of Rock," ble dette noe stusselig rabalder i forhold. De skal uansett ha for forsøket. De visste vel ikke at jo lenger nord du kommer i dette langstrakte land, jo lysere strekker sumarnettene seg ut med sin angeliske, langvarige lyse setting.

Kirk Hamnett stiller i lilla joggesko, Lars Ulrich trommer som en psykopat med nedoverfrown under hele settet. Rob Trujillo slenger brades i alle retninger mens han bredbent, og i trang wifebeater basser seg igjennom konserten med store muskler, på alle måter.

James Hetfield snakker og jabber mer enn vanlig mellom låtene. Makan til trivelig type da? Og for en nådegave den mannen har i stemmen.

Når han ikke vrenger ut hyl og mørke og vræææl og "Høøøeeeeeyyaaah!" Så stiller han som "A true American Dad." Med så trivelige oppsyn at man kunne trodd det var selveste Per Aabel som skulle fortelle oss ei litta historie der og da, for å lette på det hardkjøret av et trøkk de fingra seg igjennom denne solfyllte kvelden i Granåsen.

Ja, jeg namedropper et gammalt familiemedlem som er avgått med døden. Helt uavhengig av familiære forhold, og det at jeg hørte på piken med svovelstikkene på kassett hver kveld i mange år som barn. Jeg mener Per Aabel hadde norgeshistoriens koseligste, luneste bestefarstemme. Og akkurat så koselig høres faen meg James Hetfield ut mellom slaga også. Som en takknemlig gammel mann. Som han, jo også er.

BARE SE HER:

Metallica griper tak i sjelen til ungdommen fortsatt. Og og når stadig ut til flere og flere metalhuer som lefler med sitt indre mørke. Helt vanlige folk som trenger å få blåst ut noe av sin agg! Da trenger ikke alle oss 40.000 like alt vi får servert. Men det er unektelig beundringsverdig å se Metallica storkose seg så hardt at det tyter gørr ut av øra på dem alle sammen når det peises på med låter så vel nye som gamle brakere.

Metallica har vel en slags etablert "purpose" nå. Og la oss ikke glemme at blant de gjenværende "4 store" henholdsvis: Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax er jo saken biff;

SLAYER er gånn. Anthrax står på stedet hvil og der håper jeg de forblir. Megadeth... Ja de varmer opp for Judas Priest i Spektrum, mens Dave Mustaine poster selfies.

Metallica derimot får 40.000 mennesker til å stue seg sammen i Midt-Norge.

Tross væskemangel og solstikk. Vi ville alle sammen bare skrike oss hese til: The Memory Remains, St. Anger (!!!) Harwester of Sorrow, Seek and Destroy, One, Creeping Death, The Unforgiven, Moth into Flames, FORELSKA I LÆRERN (med Kirk og Rob, se video nederst i saken,) Nothing Else Matters, Sad But True... etc...

Det var ufattelig deilig å få servert Metallica i sitt ess, etter det jeg personlig mente var en krise av en konsert i Telenor Arena i fjor. Jeg gikk faktisk derfra etter 3 kvarter. Her stod jeg og gispa til the bitter end. Lyden i Granåsen er magisk! Scenen kom aldri til syne for den prakten den mest sannsynlig hadde å by på, men det spiller ingen rolle.

La oss se litt på norske Bokassa. Og deres største fan: Lars Ulrich....

Det er klart det skjer noe med de banda som får være med Metallica på turne. Sist jeg så Bokassa varmet de opp for "Spidergawd" på Rockefeller. De spilte taktfast og kjapt som lovet den kvelden også, men altså nå... Nå har noen vært på turnè med verdens største metalband.

En så himla tiltrekkende skråsikkerhet skal du lete lenge etter. Jeg følte jeg satt hodestups på vei ned i tømmerenna! Det sugde i magen, kribla i hue og begge rockeføttene trampa i vei!

Den effekten får man ikke på folk på noe annet vis enn å ha enten "ALLMIGHTY METALLICA" i ryggen eller et annet band med verdensherredømme i ryggen tror jeg.

Kvelertak led samme av "skjebne" mildt sagt. Vi vet alle hvor de har tatt ferden med Mastodon og ut i den store verden. Hurra!

Det var erfarne artister som stod foran oss i går. Bokassa har fått nesten 40 år erfaring på baken på knappe 4 måneder, om man setter det helt på spissen. DET ER SYKT!

For det krever erfaring å manøvrere seg rundt på den hinsides svære scena vi hadde foran oss i går. Kunsten å eie en altfor svær scene som er designet for et helt annet type show. Vi ventet tross alt på pyro, flammer, fyrverkeri, lys og lyn og torden og FYTTI POKKERN!!! Bokassa eide den scenen. Midt på eftan! Jeg er så himla stolt og imponert. Alle som så de i går vil jeg tro og håpe føler det samme. Granåsen fylles opp mens de spiller fletta av seg.

Bokassa-merchen florerer og tross at det kan fremstå noe glissent på bakken er det ikke så vanskelig å se hvor ferden til det Trondheims baserte bandet bærer hen: TIL STJERNENE MINE DAMER OG HERRER!

Keep in mind: Turboneger oppfant i sin tid en ny sjanger: Deathpunk fra Follo. "Stonerpunkhardcore" fra Midt-Norge ligger an til å få et like langt og legendarisk liv ute på kontinentet. La oss tillate oss å håpe.

Kort sagt: Full fart, fantastisk lyd, glade mannfolk som hadde sovet i egne senger for første gang på mange herrens uker/mnd. Og så mange fans og stolte nordmenn i full jubel og takknemlighet. Der har du nasjonalisme man kan godta!

Og så synes jeg det nå må det sies høyt kjære Rocke/Metal-Norge: Det på tide å få ned i den norske grunnloven at det å slenge med leppa om Lars Ulrich - ditt og datt og blæ og buuhu burde bøtelegges. Nå må folk gi seg...

Ærlig talt: Han er faen meg rå. Nordens desidert største ambassadør for vår snevre, men tapre, lille hardrockmusikkeksport. Han spiller da for pokkern meg trommer som en aggresiv liten ilder også. Peiser på med alt han har. Ihugga trommis er vel å underdrive. Nå må han få sin heder og ære, den danske rakkern!

JEG ELSKER DIG LARS ULRICH.

Eller: LÆÆÆÆÆZ som jeg kaller han.

Der må beklageligvis rettes et spark til arrangøren. Et kjapt tupp rett i balla eller hvor enn det måtte smerte mest. For det var mildt sagt en demper på stemningen å måtte stå i groteskt lange køer overalt. Folk brukte om ikke annet like lang tid på å stå å glo og vurdere om de skulle gyve løs på køen. Jeg så at mange landa på at de heller fikk tørste i hjæl. For det gjorde vi der oppe. Ikke en dråpe å oppdrive uten å stå på et eller annet tidspunkt nesten halvannen time i kø. Så inni granskauen lang øl, brus, mat, kaffe-kø har jeg faktisk aldri sett før.

Jeg fatter ikke at èn eneste av de 40.000 folka som til slutt befant seg på området klarte å drikke på seg en liten buzz engang. Da må de i såfall ha stått mer i kø og glodd i et bakhue enn på scena.

Jeg løp rundt på et tidspunkt og reiv både politifolk, crew og Pro-Sec i armene og trygla etter en flaske vann. Uten særlig hell. Da var det fint å møte "Bokassa" på plenen som loset meg så flamboyant som overhode mulig frem til en "cooler" med Lars Ulrich sin egne sigantur METALLICA ØL! Aaaaallrighteeh!

(Det er ikke snikskryt når det er regelrett skryt.)

Ikke noe er som å høre stemmen til en gammal vakt som ser at man har feil pass og nekter å slippe deg inn backstage, etterfulgt av: "Shes With me. Im With the band." Herregud a. Erre lov å leve eller? Hehhe… Allright!! Takk Bokassa. Dere reddet et liv fra uttørring den kvelden.

Jeg kan jo ikke late som om jeg ikke gikk backstage med all min ydmykhet og tenkte "WOOOOOOW" da jeg så den enorme scenen fra andre siden. Ikke minst hørte Metallica kjøre lydsjekk i teltet ved siden av meg. Dæven jeg er glad jeg har lange øyne, spisse albuer og kan spise GLANSUP te middag."

Ingenting kan stanse en så sulten og tørst kjerring som meg i solsteika! Så på 1-2-3 bllir man en liten fjortisjente med en stor rockegroupie i seg igjen. Stjerner i øya!

Men: Voksen dame på jobb har fortsatt kontroll (og var redd for å bli kasta ut av hele området) og hun måtte simpleten bare hydrere for å få med seg Metallica-konserten uten å visne og tørke inn for å så DØ. Så da toktet jeg videre, bælma en iskald leskedrikk og rigget meg til og så Metallica fra A-Å for 8. gang siden jeg oppdaget de som 10-åring. Vel og merke via det alltid så omstridte "Black Album."

Black Album: Albumet der de lærde IKKE strides. Der går et skille mellom fansen som hoppet av lasset for godt etter den skiva.

Fansen, som fortsatt holder den gamle moroa som: Kill 'Em All, Master of Puppets, Ride The Lightning og And Justice for All, så kjært at de tåler å høre det nye materialet om de så må.

Men, det skal sies: jeg så ikke mange av de folka i Trondheim i går.

Metallica er langt inni en ny æra nå.

Metallica tok meg inn i deres metal/Thrash-tidsmaskin der jeg åpenbart blir helt vill i trynet av å reise tilbake i tid, mens fremtiden ser like statisk ut som det har vært de siste 20 åra. De siste (og helt sikkert de neste albumene) til Metallica lukter ikke thrashy i det hele tatt. Tidene forandrer seg, og det gjør voksne menn med enorme karrierer bak seg også.

Menn som rett og slett gjør de vil (og må) for å få fortsette med det James så pent sa det selv da han takket fansen for deres uendelige support: "Honestly I dont know what else I can do."

Ja, også var det jo svenskene! Ghost var også en del av pakka. Og jeg elsker min Ghost. På natta.

Men i dette hardrock/Thrash/legende/nasjonalistiske-boost av et spetakkel, forsvant de litt. De store, vevre svenske spøkelsene ble litt puslete i dagslyset rett og slett.

Det er en allmenn kjennsgjerning at spøkelser verken synes, fenger eller skremmer midt på lyse dagen. Tross man skal være helt apatisk om man ikke synes det å høre mangfoldige tusen mennesker hylle satan i kor med "Cardinalen" i front og "Ghouls" i alle bauer og kanter er diabolsk fett!

En halvtime med Ghost i går manifisterte seg som en regelrett hitparade-gavepakke. Og det vet man å sette pris på om man kjenner bandet fra før.

Men, de kom altså ikke helt til rette med Guds lys i trynet dessverre.

Og for GUDS skyld folkens:

Jeg byr herved på "Forelska i Lærern" live med Metallica fra Granåsen. Se og dæv.