Metallica på kino: Verdig plaster på såret?

Metallica er glad i kino de. For 3. og 4. gang fikk undertegnede servert en dose ‘Tallica rett i fleisen på enormt lerret. Var det en suksess? Og veide det bittelitt opp for at de per dags dato ikke har satt opp Norge på turnelista si?

Svaret er litt tjaaaaaa…

Metallica er som nevnt ikke ukjent med kino. Tidligere har jeg bivånet flere kinoopplevelser med Hetfield og resten av kompaniet. Den svært ambisiøse og svulstig «Through The Never» som skulle flette sammen en handlingfylt spillefilm og konsertfilm i en pakke, falt litt flatt og ble verken fugl eller fisk til tross for at lyden var svært godt og polert med kjærlighet. Historien? Not so much.

«S&M2» var mitt andre besøk i en kinosal for å få litt Metallica og popcorn i skjønn forening. Denne gangen med et symfoniorkester og en litt «oppdatert» konsert av samme slag som den originale «Symphony & Metallica» fra 1999. En konsert jeg holder hjertet nært da det var mitt første ordentlige møte med Metallica etter et impulskjøp av nevnte konsert på VHS i en dansk platesjappe. Men «S&M2» på kino hadde ikke fått samme kjærlighet som blu-ray, album og youtube-versjonene senere fikk. Den ble klint opp på kino for raskt uten en god mix og låt ganske bæsj. Ihvertfall i forhold til miksen som kom senere.

Men det skal sies at det er kult at bandet ønsker å få sendt materiale ut raskt. For fansen. Det står det respekt av.

Metallica er i disse dager i full sving med deres M72 turne. En turne med en vri. Færre byer, men to kvelder i hver by med en dag imellom. Og det aller beste… Ingen gjentatte låter. Hver konsert har totalt forskjellig låtutvalg. Og med Metallica sine ca 40 år med låtmateriale, så er det mer enn nok av låter å plukke i til at det fortsatt er spennende å se hva som blir spilt. Konseptet er breialt og ambisiøst. Veldig Metallica med andre ord. Og her skal det være live! Rett fra venue til kinosaler over hele verden. Dog med litt senere avspilling i noen land for å tilpasse lokale tider. Blant annet her til lands.

Så her blir det ikke bare en kveld på kino, her blir det to!

Jeg tar med meg kompisen min, la oss kalle han «Bøtta», på begge forestillingene.

Dag 1

Vi ankommer Odeon Kino i god tid og rusler mot sal 2. Lyden er høy og det pøses på med låter fra Metallica sin «Blacklist» plate. Skiva med uhorvelig mengder coverlåter av bare låter fra «Metallica» også kjent som «The Black Album». Vi setter oss ned i ca 2 minutter før vi må gå ut av salen igjen. Den som har skrudd på musikken i salen på Odeon kino i Oslo for å skape stemning, har skrudd volumet til umenneskelige nivåer. Både jeg og Bøtta spiller i band og skrur opp ampene noe voldsomt. Vi ække akkurat redd for lyd, men dette skjærer.

2 min før konsertstart labber vi inn igjen og lyden blir bittelitt senket når det faktisk begynner å skje noe på skjermen. Og det som skjer er 30 minutter flatt med publikum som viser enten fingerhorna eller bare fingeren til diverse kameraer som sveiper over, under, rundt og forbi inne på den enorme arenaen i Texas, hvor konserten streames fra. Og «Blacklist» coverlåtene ruller på løpende bånd. Begynner å ha hørt en 6-7 versjoner av «Nothing Else Matters» og «Enter Sandman» nå.

Men så, etter en 30 minutters «se på han, han så rar ut» fram og tilbake mellom meg og Bøtta, så kommer den nydelige lyden av «It’s A Long Way To The Top» av AC/DC.

Nu kjør vi!

Konserten sparker i gang og basstromma til vår elskede tungeslengende danske trommis er høy. Høyere enn resten. Høyere enn alt. Bortsett fra når han spiller doble basstrommer. For da virker det som om noe blir overbelasta og all basstromme forsvinner. Bøtta og jeg ser på hverandre og tenker at «her er noe galt», men lener oss på tanken på at det kanskje blir fiksa etter hvert.

Det blir det ikke. Og den verste frykta slår inn i meg.

Kutter de ut Lars Ulrich sine doble basstrommer med vilje? Er det fordi de spiller av preinnspilte doble basstrommer ut igjennom PA-anlegget eller lignende? Frykta er reell. Det er jo en del fiksfakseri hos mange av de største banda. Og i hvert fall hos de som begynner å dra på åra. Jeg krysser fingra for teknisk feil. Krysser hardt. Jeg er en av de som overlever at Lars Ulrich skrangler, spiller rotete virrvarrbrekk, øker og senker tempo, legger inn brekk i hytt og gevær og så å si har slutta å bruke basstromme når han spiller trommebrekk. Jeg kan leve med skrangle-Lars. Jeg ser at skrangle-Lars gir alt han har der han sitter og vifter med tunga som en øgle som fanger fluer og svetter verre enn Josef Fritzl på Mtv Cribs. Skrangle-Lars har sjarm. Men jukse-Lars hadde jeg slitt med.

Utenom basstrommeproblematikken, går resten av konserten relativt strøkent, minus en sjelden feil fra den allmektige James Hetfield på «The Day That Never Comes». Men det er deilig å høre litt feil. Høre at til tross for så mange år, så hører man fortsatt et band av kjøtt og blod. Det låter fortsatt så menneskelig som Metallica skal gjøre.

Setlista på dag 1 var som følger:

Creeping Death

Harvester of Sorrow

Leper Messiah

King Nothing

Lux Æterna

Too Far Gone?

Welcome Home (Sanitarium)

Shadows Follow

Orion

Nothing Else Matters

Sad but True

The Day That Never Comes

Hardwired

Fuel

Seek & Destroy

Master of Puppets

Dag 2

Bøtta og jeg går inn i salen. Vi er mest spent på om vi kommer til å høre noe forskjell i produksjonen. Har de fått med seg basstrommeproblematikken fra dag 1?

Vi setter oss ned i stolene. Lyden av musikken er bedre denne dagen. Det skjærer ikke i volum og vi får servert mer coverlåter fra «Blacklist» i 40 minutter.

BTW... Dommen på beste coverlåt fra «Blacklist» skiva er den fantastiske bluegrass-versjonen av «Sad But True» av Jason Isbell and the 400 unit. Den er helt panser!

Vi får i dag også servert masse promomateriale fra Metallica. Blant annet reklame for spesielle konsertbilletter, deres veldedighetsorganisasjon og til og med unike t-skjorter for de som ser denne konserten på kino. Metallica er big buisness og legger ikke skjul på det.

Konserten braker i gang og vi blir raskt lettet. Lars sine doble basstrommer buldrer! Basstrommelyden er på plass. Det låter selvsagt takras, men maks innsats. Skrangle-Lars er ikke Jukse-Lars. Ikke her i hvert fall. Mer om dette senere.

Konserten låter knall og lyden i salen er helt panser. Nå leveres det her!

Men det er lunkent i salen. Det var det dag 1 også. Det er riktig nok dagens andre visning. Det samme var det på dag 1. Men det er glissent for å si det mildt. Hvor er Metallica-fansen?

Men, med et sete mellom oss sitter det et eldre par. En mann og en dame, som jeg ikke kan tro annet enn må være over 60 år gamle. La oss kalle de Tidemann og Bente.

Tidemann er 120% investert! Han kaster fingerhorn høyt og mot skjermen i takt med skrangle-Lars og klapper etter hver låt. Bente klapper også. Dog litt mer reservert med horna. De svarer James Hetfield når han kommanderer publikum til å hoie med. De hoier. Tidemann og Bente ER på konsert de. Koser seg som F…

Og selv, både dag 1 og dag 2 følte jeg en rar tiltrekning til å klappe etter låtene. Som på en ordentlig konsert. Hva betyr det? At jeg følte jeg var på konsert?

Ja, det trur jeg jaggu. Tidvis blir jeg slukt inn i opplevelsen. Skikkelig og. Og når bandet glemmer å spille et helt parti fra en av deres ferskere låter, "You Must Burn!" og James Hetfield smiler og sier «Well, we fucked that one up» og ler, så er det gøy. At Lars og Kirk bare starter å spille det partiet og de andre slenger seg på og spiller KUN det partiet enkeltstående, gjør at man ler. Det er ikke perfekt. Det er live. Da glemmer jeg litt at jeg er på kino.

Når jeg sitter der komfortabelt og ser utover den enorme arenaen i Texas de spiller på og ser de som sitter heeeeelt øverst i ninende etasje, helt bakerst, innerst, så tenker jeg at jeg tar glatt den plassen jeg har her på kinoen. Perfekt vinkler, konge lyd og et band i helt ok form.

Fordi Metallica er i helt ok form.

Vi som følger med på Metallica sin youtube-kanal får titt og ofte videoer fra konserter, trolig filmet med ca det samme utstyret som på denne «livestreamen», men med en stor forskjell.

Justeringa. Være seg en uting eller ei, så er nok skrangle-Lars strammet opp en god del (bittelitt jukse-Lars) og en saftig miksing av lyd gir et inntrykk av et Metallica som er strammere enn på mange år i disse Youtube-videoene. Det er nok ikke 100% riktig representabelt for bandets form. Men dette er en gjeng i 60-åra. Jeg gir blanke i hvor tight de er. Jeg elsker Metallica uansett. Og når Hetfield spør en i publikum om alder og svarer: «54? Im older than you… I’m 60… AND STILL KICKING ASS!» så kan man ikke gjøre annet enn å være enig.

Setlista dag 2

Whiplash

For Whom the Bell Tolls

Ride the Lightning

Dirty Window

72 Seasons

If Darkness Had a Son

Fade to Black

You Must Burn!

The Call of Ktulu

No Leaf Clover

Wherever I May Roam

Moth Into Flame

Battery

Whiskey in the Jar

One

Enter Sandman

Norge opplever tidvis å bli utelatt fra enkelte band og artister sine turneer. Det sies blant annet at det mangler tilstrekkelige venues Norge. Om dette er årsaken eller om det skulle være andre ting, så hender det at enkelte band tidvis velger å stå over å svinge innom vårt vakre land. Dette er synd. Kan slike grandiose livestreamer som dette være et tilstrekkelig plaster på såret, slik at man i det minste kan få en smak av det man kunne fått? Holder det når kinoer som Odeon kan levere på så høy kvalitet av lyd og video som dette?

Som en type som koste seg med mang en live-dvd og vhs av diverse konserter og som sitter klint oppi YouTube når festivalsesongen setter i gang, så er svaret forsåvidt ja. Til tross for at en livestream kan ha endel problematikk, men det kan hvilken som helst konsert også på utallige måter.

Men må du ha lukten av svette, følelsen av inneklemthet mellom fremmede, lang vei til dass, folk som enten prater og hoier, odøren av øl og varmen av flammen fra pyroen i fjeset for å få den genuine følelsen, så blir det vanskelig å slå et slag for «Kino-gig» fremfor et par flybilletter, hotell og konsertbilletter. Så sant man har økonomi til slikt.

Men det er viktig at man stiller opp på slike ting, for hvorfor skal kinoer satse på musikk-events når ingen dukker opp? Og vi vil alle ha mest mulig kulturelle tilbud tilgjengelig. Fordi en substitutt kan ofte være bedre enn en total mangel.

Det er som min tipptipptippoldefar pleide å si: "Det er bedre med Metallica på kino enn ikke'no Metallica i det hele tatt"