Megadeth Vs Metallica: Album Mot Album
Hvem sin diskografi kommer best ut av det?
Sist oppdatert 18. jan. 2021
Klar for å bli provosert? Tiden har kommet! Thrash-gigantene skal måle styrke album for album. Hvilket album har de sterkeste låtene? Ettersom Megadeth har hakket flere skiver enn Metallica, så måler vi album med årlig relevans. Vi matcher altså album som ble sluppet ca samme tid. Det vil si at noen album kanskje faller mellom sprekkene.
Men nok irriterende forklaringer! On to the shootout!
"Killing Is My Business... and Business Is Good!" (1985) vs "Ride the lightning"(1984)
Med unntak av en tidligere Metallica-låt i ny drakt (The Mechanix) og en halvkul coverlåt (These Boots) har Megadeth lite å hamle opp med mot Metallica her. «Ride The Lightning» vinner nok denne med låter som «Fade To Black», «For Whom The Bell Tolls», «Creeping Death» og tittellåta. Alle disse er nesten fast inventar i live-settet til Metallica den dag i dag. Det samme kan ikke sies om låtene På «Killing Is My Buisness… and Buisness Is Good» og det er det nok en grunn til.
Vinner: «Ride The Lightning»
"Peace Sells.. But Who’s Buying" (1986) vs "Master Of Puppets" (1986)
Megadeth har nå tatt seg i skinnet. Megadeth utvikler seg raskt og har med «Peace sells...» nå et fetere og mer kreativt sound. Åpningslåta «Wake Up Dead» viser Megadeth som den fete riff-festen de kan være og med resten av låtene har lagt selve fundamentet for hva som er soundet til Megadeth.
Metallica fortsetter i samme strøm av lange episke låter med fantastisk kreativitet, stemning og lager et enormt album som for mange er selve toppen av kransekaka når det kommer til Metallica-album. Mens Megadeth har på ett vis akkurat har funnet soundet sitt, har Metallica et forsprang og ikke bare har kontroll på soundet sitt, men bygger videre med et fantastisk resultat. Om ikke Metallica sitt aller beste album igjennom tidene.
Vinner: «Master Of Puppets"
"So Far, So Good, So What!" (1988) vs "…And Justice For All" (1988)
Ai. Hva driver Megadeth med nå da? Og hva skjer med lyden? Megadeth tar et skritt tilbake igjen med «So far…». Med innslag av noget generiske thrash-riff og en flat coverlåt (Anarchy in the UK), samt små drypp av ridder-metal, så er dette en rotete affære. «In My Darkest Hour» ække så gæli skal sies.
Metallica får ny bassist. Og driter knallhardt i han. Dette er den infamøse «Metallica-skiva uten bass». Albumet oppleves også som hakket mer utfordrende og kompromissløst. Lyden generelt er tynn, tørr og snever. Skiva høres tidvis litt ut som en demo. Men låter som «One» og «Blackened» redder skiva, mens «The Shortest Straw» gir en liten pekepinn på hva fremtiden til Metallica har å by på.
Vinner: «…And Justice For All»
"Rust In Peace" (1990) vs "Metallica" (1991)
Nå begynner det å spisse seg ordentlig til her. Megadeth får inn gitarist Marty Friedman og trommis Nick Menza og lager et fantastisk, om ikke det beste, Megadeth-albumet. «Holy Wars» er en virvelvind av thrash-metal presisjon og «Hanger 18» har en av de feteste vendingene i en metal-låt noensinne. Megadeth blomstrer på denne skiva!
Metallica splitter fanskaren sin i to med «Metallica» aka «The Black Album». Thrash-metallen er nesten borte og kommersielle superprodusent Bob Rock kommer inn i bildet. Metallica prøver seg på kortere og mindre progressive låter. Det får jo massive hits med «Enter Sandman» og «Nothing Else Matters». Men dette er ofte låter som det mest hardbarkede Metallica-fans kanskje ikke hører mest på. Metallica oppnår høyere kommersiell suksess, men låtene er ikke nødvendigvis de sterkeste i katalogen.
Vinner: "Rust In Peace"
"Youthanasia" (1994) vs "Load" (1996)
Megadeth har nå også roet tempoet betraktlig og prøver å øke «catchy»-faktoren voldsomt. Albumet lider av fryktelig mange låter i samme «midt på treet»-tempo. Dermed blir skiva noe flat å høre på, men gitararbeidet er solid og vokalmelodiene er sterke. Men vi er mil unna det heseblesende tempoet og riff-fest.
Metallica slipper i '96 et av to album (Mer om Reload senere) som igjen polariserer fansen. Med blues, stonerrock og tidvis grunge i DNAet av Load, blir det en skive med mye attitude, men også et enda lengre steg unna thrash-metallen de startet med. Skiva er unødvendig lang, men James Hetfield sin stemme er i toppform og «The Outlaw Thorn» er en av de mest undervurderte Metallica-låtene igjennom tidene.
Vinner: "Load"
"Cryptic Writings" (1997) vs "Reload" (1997)
Nå bygger Megadeth litt bro mellom thrash-festen «Rust In Peace» og «Youthanasia» sin kommersielle og catchy tilnærming. Her får man litt av alt skrudd opp til max catchy. Sterkt undervurdert skive med bangers som «A Secret Place», «She-wolf» og «Use The Man».
Reload er ikke uten noen bangers den heller med låter som «Fuel» og «The Memory Remains», men den lider av å låte mer eksperimentell på en retningsløs måte og blir litt som Load sin litt masete lillebror. Tanken om at man kanskje burde luka noen låter ut av Load, satt inn noen fra Reload og sløyfa resten har vel slått en og annen. Det var i utgangspunktet tenkt at Load og Reload skulle bli et dobbeltalbum. I retrospekt er det vel kanskje det de burde ha gjordt. Men bandet klarte vel ikke å «kill your darlings».
Vinner: "Cryptic Writings"
"Risk" (1999) vs "Garage Inc" (1998)
Mustaine og banden produserer seg i hjel med «Risk». Kreativiteten virker dessverre fryktelig langt nede også. Megadeth kjennes retningsløse ut og «Risk» blir et solid lavpunkt for den «kommersielle» versjonen av Megadeth.
T’allica har nå sluppet 27 låter på to år med Load og Reload, så deres valg om å slippe et dobbeltalbum fullt av coverlåter er greit med tanke på tidspunktet. «Garage Inc» bærer preg av lek, moro og at det er et band som bare koser seg. De klarer også å sette sitt stempel på noen av låtene og virkelig gjøre de til sine egne. I tillegg setter de søkelyset på mange band den yngre generasjonen fans kanskje aldri har hørt om. Det står det respekt av.
Vinner: "Garage Inc"
"The System Has Failed" (2004) vs "St. Anger" (2003)
Dette blir den første skiva til Megadeth uten bassist Dave Ellefson. Dave Mustaine snur skuta og returnerer til den progressive thrashen med skipet fullt av session-musikere. Men albumet er et viktig vendepunkt for bandet og viste at riffarmen til Mustaine er like skarp som den var. «Kick The Chair» gir et hjertelig nostalgisk blikk tilbake på «Rust In Peace» fansen sårt trengte.
Ja, så var det St. Anger da. Metallica sitt nye forsøk på revitalere seg. Jason Newsted er ute av bandet, Robert Trujillo kommer inn, Kirk Hammett får ikke lov å spille gitarsoloer, gitarer skal stemmes ned til nu-metal nivå, Hetfield skal tømme all sin angst og skarpen skal høres ut som bestemor sin kasserolle. Det er ett sabla rot og låtene er så altfor, altfor lange.
Vinner: "The System Has Failed"
"Endgame" (2009) vs "Death Magnetic" (2008)
Dave Ellefson returner til Megadeth og bandet fortsetter å rendyrke den progga thrash-metalen. Mer intens enn «The System Has failed» men like lekent. Megadeth er virkelig i form igjen. Megadeth er revitalisert!
Metallica ber om hjelp fra Rick Rubin. De skjønner at de trenger en til å hjelpe dem å finne veien ut av mørket. De rusler tilbake i territoriet thrash-metal igjen, men det låter rustent. Skiva har en rar produksjon og låter «sprengt». Låtene låter også litt som de er klippet og limt sammen i en data. Et riff her og et der litt slengt sammen. Overganger er ikke akkurat graisøse og mangler finessen og flyten de engang var så kjent for. Men de tar et skritt i det mange mener er riktig retning.
Vinner: "Endgame"
"Dystopia" (2016) vs "Hardwired… To Self-destruct" (2016)
Megadeth slipper ikke opp og beholder intensiteten og stilen fra «Endgame». Det låter stramt, aggressivt og gjennomført. Megadeth vet virkelig hvem de er, hvordan de skal låte og holder en svært høy standard for seg selv når det kommer til teknisk og drivende metal.
Metallica har nå hatt det lengste strekket mellom to studioalbum i karrieren (La oss ikke snakke om «Lulu»). På denne tia har de fått strammet opp låtskrivinga litt, fordi nå går det i riktig retning. Låtene flyter bedre, Hetfield høres tryggere ut og miksen er langt bedre enn «St Anger» og «Death Magnetic». Lars Ulrich er riktignok utrolig ukreativ og stiv i trommespillinga si, men troen på at han skal returnere til sin 80/90-talls form har vel visnet hos de fleste. Men «Hardwired…» kjenner også litt ut som «Nå er det like før» eller «Nå er det nesten». Soleklart det beste bandet har levert på mange år.