Hvorfor får jeg ikke følelsen av å se et band når jeg ser Megadeth?
Konsertanmeldelse av Megadeth, på Sentrum Scene 1. august.
Sist oppdatert 2. aug. 2017
Da jeg så Dave Mustaine grine sine bitre tårer i Metallica-dokumentaren Some Kind of Monster for noen år siden, kunne jeg ikke forstå hva han satt der og sutra for. OK, han fikk fyken fra tidenes største metalband, men seriøst: mannen står bak legendariske album som Countdown to Extinction (1992) og Rust in Peace (1990). Han lager til tider groovy, blodtighte thrashmetal-riff og samfunnskritiske tekster James Hetfield og resten av Metallica bare kan drømme om.
Men. Etter gårsdagens konsert på Sentrum Scene falt brikkene på plass for meg: Dave Mustaine mangler venner, les: et BAND.
Først trodde jeg det var lyden som var problemet. Mustaines vokal var bortimot fraværende, den distinkte thrash-gitaren var erstattet med grøt og den upassende dobbel-basstromme-runkingen til belgieren Dirk Verbeuren var alt for høy. Hele publikumsfrieriet, hele den eksplosive åpningen med velkjente, klassiske låter som Hangar 18 og Wake Up Dead falt pladask.
Jeg hadde hørt meg opp på sistealbumet Dystopia og fått meg en og annen favoritt på forhånd, men når jeg må inn på nettstedet setlist.fm etter konserten for å sjekke om de hadde spilt dem (og, ja det hadde de faktisk), da er det noe som er riv ruskende gæli.
Jakten på dette "noe" kulminerte med en flat, dritkjedelig versjon av storhiten Symphony of Destruction. For ei låt det er. For et riff! Hver gang jeg spiller den låta på Radio Rock, og det er ikke sjelden, lager jeg instinktivt tøff-i-trynet-trutmunn, samler øyenbrynene på midten og nikker taktfast. På Sentrum Scene derimot: trutmunnen uteble. For jeg hadde endelig skjønt hva det var som var så gæli denne kvelden:
Dave Mustaine mangler ekte, karismatiske bandmedlemmer. Slike som henger med i tykt og tynt. Slike som har egenart. Slike som kan identifiseres etter måten de spiller på. Han mangler en Kirk Hammett (eller en Adrian Smith eller Malcolm Young for den saks skyld). Han mangler en Lars Ulrich. En trommis som ikke er med fordi han er den flinkeste, men fordi han har vært med fra starten på godt og ondt. Med andre ord, det kan virke som Dave Mustaine mangler "venner".
Original-bassist Dave Ellefson er riktignok inne i varmen igjen, men det hjelper liksom ikke. For ja, gitarist Kiko Loureiro har det riktige håret, de riktige poseringene og han korer og spiller plettfritt teknisk sett - men han mangler egenart. Det lukter innleid flinkis lang vei.
Men det er likevel trommis Dirk Verbeuren som legger denne kvelden i ruiner. Det er han som ramponerer Symphony of Destruction ved å spille den alt for raskt og teknisk. Det er en så total mangel på groove og dynamikk at jeg vil påstå at denne dobbel-basstromme-virtuosen, der han sitter og spiller så alt for perfekt - radbrekker hele låtkatalogen til stakkars Dave Mustaine.
Eller. Stakkars og stakkars fru Blom. Mustaine, som er blikkfanget med sin velkjente hårmanke, hjernen bak det hele, kveldens eneste store profil der oppe på scenen, han PRØVER jo ikke en gang å engasjere publikummet sitt. Greit nok at han er en slags grinebiter, men det må være lov å be om et lite "thank you", et smil eller kanskje et lite blikk ut i salen? Dave Mustaine mangler altså ikke bare et skikkelig band. Han mangler så til de grader kontakt med publikummet sitt.
PS:
Hvis du fremdeles sliter med å forstå poenget mitt her, gå og sjekk ut bandet British Lion med Maiden-bassist Steve Harris på John Dee senere i august. Geniet, låtskriveren, bassguden. Det hjelper ikke når resten av bandet suger. Det hjelper ikke å være genial hvis du ikke har de rette folka rundt deg. Vennene som har vært der, lagt stein på stein.
Jeg gikk på Sentrum Scene for å se et band, men måtte gå hjem til platesamlingen min for å finne Megadeth.