KISS i Tønsberg: - Lokal fangst, ørner, mørket, et svært farvelkyss og en idiot på tur!
KISS sa farvel til Norge i Tønsberg!
Sist oppdatert 3. aug. 2023
Klokka er 03:18 i skrivende stund.
Om Kiss var noe bra? Om dette er det eneste du lurer på kan du bla videre til kapittel 8!
Kapittel 1: Logistikk
Konsertdagen er her. Kiss skal ha en siste fest. Det skal feires i Tønsberg. Og undertegnede er en idiot. De fleste andre har vært klokere. Denne idioten har hverken booket hotellrom eller leiebil. Geografikunnskapene var elendige på ungdomskolen og er om ikke verre nå, nesten 20 år senere. Tønsberg er et godt stykke lengre fra Oslo enn antatt. Toget går bare et stykke av veien. Buss for tog resten.
Nedover går greit. Jeg tenker: bare å dra tidlig. Den er grei.
Jeg titter på hjemmesiden til det notorisk klumsete og tidvis foræderske togselskapet VY. De melder at siste tog hjem fra Tønsberg går kl 23:08. Trolig uten noen ekstra tanke om at det er meldt konsertslutt kl 23:00. Neste tog går litt etter 07:00. Det er døv ventetid og dårlig tilrettelagt. Selv for god rock.
Men denne idioten er fremfor alt dårlig forberedt.
Kapittel 2: Motivasjon
Denne idioten er også en bortskjemt Oslo-væring. Av verste sort. Den som egentlig ikke kan fatte hvorfor Kiss, et av de største rockebanda igjennom tidene, velger å si adjø til Norge i Tønsberg. Selv Paul Stanley virker ikke å skjønne det selv en gang da han kaller Tønsberg for Oslo for fjerde gang. Mer om dette litt senere.
Jeg hopper fra vy.no til yr.no.
Det er meldt regn... Fantastisk.
Motivasjonen er ikke akkurat på topp nå.
Takk og pris, ved hjelp av et par tastetrykk på det mobile telefonapparatet, slår jeg av en prat med en engel av en mann som disker opp en fantastisk presentasjon av en sofa i en kjellerstue på et så stødig vis at man undres om denne personen kunne hevet standarden betraktlig på de aller fleste reisebyråer sine hjemmesider.
Motivasjonen er på vei tilbake. Jeg pakker snippsekken, hiver meg ut døra, lunter inn på et tog, deretter en buss og ender opp i Tønsberg ca 2 timer senere. Nå skal det faen meg bli rock!
Kapittel 3: Tønsberg
Det er grått, regnfylt og ligner ikke på "New Asgard" fra Avengers: Endgame i det hele tatt.
Velkommen til Tønsberg.
Idioten har ikke vært i Tønsberg siden Toy Story (1995) gikk på kino og konkluderer enkelt etter litt vandring at Tønsberg som by, er alt byen Hamar skulle ønske de var.
Og her skal rocken serveres bløtt. Om få timer går det norske bandet Fangst på scenen, tett etterfulgt av Eagles Of Death Metal, The Darkness og så en, trolig, siste farvel med Kiss.
Disse bandene skal innta en allerede relativt sliten slagmark hvor sørpedrita 21 åringer har ravet rundt i noen dager, gølva Breezers med appelsinsmak, trolig gitt faen i de fleste av artistene og fått beskjed om å "vennligst gå ned fra bordet" og reagert med å rope "jeg har rettigheter" tilbake til de stakkars sjelene som bare har prøvd å passe på at de ikke faller og knuser trynet.
Ja, nå høres jeg ut som en gammel kis som tenker det verste. Men etter å ha skravla litt med de som jobbet på Slottsfjellfestivalen i år, så er nå dette det inntrykket jeg sitter igjen med.
Slottsfjell har blitt anderledes enn slik jeg husker den.
På plenen ligger knuste plastikkbiter fra gjenbrukbare glass og snus overalt. Som om det falt ned fra himmelen sammen med regnet.
Det er en sliten slagmark som overtas, men en klok bruk av scene, siden den nå først står der.
Kapittel 4: Billettklasseskille
Jeg beveger meg mot scenen i det jeg hører norske Fangst drar igang. Det er litt småglissent foran. Jeg tenker å komme meg helt fram. Støtte Fangst. Dette norske bandet som har fått sjansen for å spille i denne herlige cocktailen sammensatt av Eagles Of Death Metal, The Darkness og KISS.
Men i det jeg kommer fram til lydteltet så ser jeg barrikaden. Alt fra lydteltet og fram til scenen er bare for de med "Golden Circle" billetter. Denne idioten, med sitt pressebånd kommer såvidt (takk til hyggelig vakt) inn på "Golden Circle" området og ser at arealet for "Golden Circle" er svært. Og på ingen måte en "Circle". Bare et svært område for de som er villig til å betale mye mer enn en standard billett.
Det kjennes etterhvert rart ut og kjenner utover kvelden en slags skam når jeg snur meg og ser rockeelskerne som er most mot et gjerde mens jeg kan ta minst 2 skritt i hver retning når KISS spiller. Ekstra vondt kjennes det med tanke på alle barna som er på konserten (kudos til foreldrene, klapp dere på skuldrene), som ikke bare er lave og ikke ser altfor mye når de står på egne bein, i tillegg står de litt langt bak.
Mulig idioten overtenker, men det kjentes ut som dette ekslusive "Golden Circle" arealet var for stort og de med standard billett var trøkt altfor langt tilbake.
Innvendig hyttes neven.
Kapittel 5: Lokal Fangst
Norske Fangst hadde æren av å åpne haraballet. Og bandet leverte godt de. Helt klart et bra band. Problemet lå dog i at Fangst er et relativt ukjent band for de fleste, med låter de fleste ikke kan eller har hørt. De mest rutinerte hadde kanskje hørt seg opp i forkant, men med tanken på mengden mennesker foran og det noe variable engasjementet, så var det trolig få.
På en slik festaften som dette virker det rart å ikke trekke frem et av de litt større bandene Norge har å by på. Først i tankene hos undertegnede og flere denne idioten pratet med, var den ene gitaristen i Fangst sitt andre band Death By Unga Bunga. Hakket mer fest og liv. Death By Unga Bunga før Eagles Of Death Metal hadde vært ekstremt passende.
Fangst var bra, men et litt underlig valg bare. Men alle fortjener en sjanse.
Kapittel 6: Ørnene
Eagles Of Death Metal har en av rockens mest prekære frontmenn. Leser man seg opp på Jesse Hughes sine uttalelser og meninger, snubler man trolig over noe fryktelig "unorsk" både her og der. Men som en venn sa:
"Jeg blander ikke rock og politikk."
Jeg justerte den uttalelsen mentalt til: "Jeg blander ikke politikk og rock så lenge det ikke synges eller prates om politikk på konserten."
Og koste meg med et idiotisk smil om munnen når Eagles Of Death Metal leverte lettbeint, tight, catchy og tøff festrock mens regnet pissa ned i "New Asgard".
Eagles Of Death Metal er et fantastisk liveband som gjorde at man ga litt ekstra faen i om man blei våt på sokkene.
Og vokalist, frontmann og rock'n'rollens partyprest Jesse Hughes sang bedre enn de 3-4 andre gangene jeg har sett de live.
Nå var kvelden skikkelig igang!
Kapittel 7: Mørke
The Darkness slet med lyden. Rufus Taylor (sønn av Queen trommis Roger Taylor) sin skarptromme var det høyeste i volum og låt som en billig plastbøtte. Vokalist Justin Hawkins sin vokallyd var sprikende i volum og gitarene låt daffe.
Det ble bedre etterhvert, men når det bedrer seg etter låt 6 så er det litt sent.
Justin Hawkins er dog en solid frontmann og bærer showet på skuldrene med pomp, prakt og stolthet.
Og hitsa ble levert, dog denne idioten hadde håpet på at de kunnet sneket inn "It's Love, Jim" inn i settet. Det er en monster av en låt.
Kapittel 8: Et svært farvelkyss
Da var øyeblikket kommet. Den siste Kiss-konserten på norsk jord noensinne. I motsetning til 2019, når det var den siste Kiss-konserten på norsk jord noensinne.
Greit å ikke gå i surr sånn sett.
Når har regnet gitt seg også. Deilig!
Showet var så og si identisk som konserten de hadde på Tons Of Rock i 2019, men med et par låtendringer.
Og om kontroversen rundt Paul Stanley sin vokal og om det er opptak, skal jeg bare si følgende:
Jeg gir faen i om vokalen er på "teip". Hvorfor? Fordi Kiss er 80% show. Man vil jo ha showet. Og så bra som mulig. Bandet er jo klare på det selv når de selverklærer å være "The greatest show on earth".
Og basert på hvordan stemmen til Paul Stanley skråler når han bare skal prate med publikum, så er jeg glad at vi ikke hører det han faktisk synger.
Fordi den stemmen er rusten.
Men det som skurrer med Paul Stanley anno 2023 er at mannen ikke vet hvor han er, hvilken dag i uka det er og at han virker surrete.
Her er min "Paul Stanley er surrete" liste:
- Det tar han 3 låter før han slutter å kalle Tønsberg for Oslo. (En av landets mest hyggelige og profilerte trommeslagere smiler fra øre til øre, peker på meg og roper høylytt på bergensk at jeg ikke må skrive noe om forviklingen før han ler kraftig)
- Selv etter 13. låt tror han fortsatt det er "Friday night!". På en lørdag.
- Utbryter at "18000 IS THE MOST EVER!" når han refererer til publikumstall og går rett i en låt.. Hva mener han? Most ever? I Norge? Hæ?
- "I GOT A QUESTION FOR YA!!!" Denne mannen har for mange spørsmål. Det blir for mye spørsmål. Noen må avlaste oss i publikum fra alle hans spørsmål som begynner helt likt.
- Han og Tommy Thayer sin gitarsoloduell virker å være basert på at Paul Stanley spiller en gitarsolo litt skranglete, også spiller Tommy Thayer ca den samme soloen, bare bedre og renere. Thayer blir en slags gitarsolotolk.
- Er ikke alltid like stram på sync med vokalen. Selvom det for det meste er veldig bra og nesten umulig å merke forskjell.
Men! Paul Stanley, til tross for å ikke ha den skarpeste frontmannpraten med publikum lenger, eier å være Paul Stanley.
71 år gammel og leker fortsatt sexsymbol. Uten at man blir for pinlig berørt. Bortsett fra en liten stund når han danser litt anstrengt på en liten scene over lydboden og grevinnehenget hans flakser rundt.
Og Kiss eier å være Kiss.
Kiss har og er et fantastisk show. Kanskje ikke "The greatest show on earth" lenger i skala, men fy fader så bra det er for det.
Og det står ikke på innsatsen!
Spyttet til Gene Simmons spruter, pyroen pumper, trommene smeller, lyden er stort sett knall, glitteret glitrer, blod sikles, lysene og laserne jobber på spreng, scenen har skjulte triks, positurene er majestetiske, kameraene er velregisserte og allsangen i hjertet hos de fleste bruser. Alt man kunne ønske seg i en flamboyant rockekonsert, serverer Kiss på gullfat!
Jeg driter i at under "Beth" så løper crewet ut med et "piano" som ser ut som det veier 6 kg og det aldri på noe tidspunkt filmes at det er noen tangenter eller at det faktisk spilles på. Og at vokalen er urelistisk klokkerein. Jeg bryr meg om den koselige følelsen jeg får følelsen jeg får. Den som gjør at alt "stresset" med logistikk, dårlig vær og slikt blir kastet ut av vinduet.
Og det er... med Kiss... det viktigste. Følelsen av et magisk rock'n'roll show.
Kiss er noe helt eget og vi bør alle, inkludert denna idioten, være takknemlig for å kunne ha bevånet dette showet for en siste gang... Kanskje... Trolig.