KONSERTANMELDELSE: W.A.S.P. - "The Kolvereid Idol"
Dette er en anmeldelse av W.A.S.P.-konserten der bandet fremførte hele konseptalbumet "The Crimson Idol" på Rockefeller 8. oktober 2017.
"I et utsolgt Rockefeller fantes det 1350 slike historier denne søndagskvelden..."
Hvem har vel ikke følt at de var litt annerledes i oppveksten? At foreldrene hadde forventninger du ikke var interessert i å innfri. At samfunnet ikke hadde plass til en sånn "outkast" som deg? Det er det W.A.S.P.-albumet "The Crimson Idol" handler om, og i et utsolgt Rockefeller fantes det 1350 slike historier denne søndagskvelden. Her er en av dem:
På lille Kolvereid lengst nord i Nord-Trøndelag bor det akkurat så mange mennesker som Rockefeller har plass til. Alle kjenner alle. Og alle har en forventning om at du skal passe inn. Bygge båter på Slipen. Jobbe på E-verket og sørge for at alle har strøm. Sitte i kassa i butikken. Gli inn. Gå i "normale" klær. Være mainstream. Ingen forventer at du skal bli en føkkings rockestjerne.
Lawless synger overraskende bra
Det er langt fra Los Angeles, hjembyen til W.A.S.P.-frontmann Blackie Lawless, til lille Kolvereid i Ytre Namdal. Men historien Blackie formidler på det 25-årsjubilerende albumet "Crimson Idol" er universell: Blackies fiktive alter ego Jonathan Steel føler at foreldrene ikke aksepterer ham. Det er forbildet hans, broren Michael, som er familiens øyensten. Jonathan kan umulig måle seg med storebror.
Men når broren dør i en bilulykke blir Jonathan for alvor fryst ut og havner på fylla. Han knuser et butikkvindu med en spritflaske og stjeler en gitar. Han skal leve rockedrømmen... (OK, jeg skal innrømme at jeg ikke har stjælt en gitar, men tror det var en Iron Maiden-kassett som tilfeldigvis ramla i innerlomma en gang.)
Blackie Lawless og resten av hans rimelig ferske mannskap i dagens W.A.S.P. formidler denne historien fra 1992 på respektfullt vis denne søndagskvelden i Oslo sentrum. Lawless synger overraskende bra mens en klassisk svart/hvitt-film med Jonathan, de voldelige, kristne foreldrene og den stjålne "øksa" hans farer over tre skjermer på scenen.
Det tilfredsstillende gispet fra mamma da hun så W.A.S.P.-plakatene for første gang ("Skal du virkelig ha DETTE over senga di?")
Min historie fra den nordtrønderske kystbøgda er selvsagt ikke helt der. Men allikevel får jeg assosiasjoner til min egen oppvekst på 80-tallet mens jeg bivåner dette jubileums-showet: Blodige W.A.S.P.-plakater på gutterommet. Det tilfredsstillende gispet fra mamma da hun så dem for første gang ("Skal du virkelig ha DETTE over senga di?"). Bekymringsfull stemme i det grå telefonRØRET(!) i telefonkiosken: "Nå må du ikke glemme å gjøre leksene dine og få gode karakterer". Jeg hadde fortalt at jeg skulle på turné med bandet for første gang.
"Du må jo få deg en SKIKKELIG JOBB!" "Hva med kjæresten din?" "Barn? Du skal vel få BARN?"
Vi har alle vært der. Følt på skuffelsen i stemmen til foreldre som hadde sett for seg noe annet. Når Blackie Lawless klarer å frembringe disse Kolvereid-minnene denne søndagskvelden på Rockefeller, så tenker jeg at han har gjort jobben sin. Han er en historieforteller av rang, denne litt pløsete, gamle heksa i spandex som står der og spiller 1992-skiva si fra A til Å.
Tusen takk for nostalgi-reisen Blackie! Du ser fremdeles helt for jævlig skummel ut og synger helt fantastisk.
Jeg kunne sikkert skrevet en anmeldelse om hvor ensom Lawless virker, ikke ulikt denne om Dave Mustaine:
Hvorfor føler jeg ikke at jeg hører et BAND på Megadeth-konsert?
Jeg kunne sikkert skrevet en anmeldelse om hvor euforisk og nostalgisk han gjør meg, ikke ulikt denne om Axl Rose:
Axl Rose, jeg må innrømme at jeg har foraktet deg!
Jeg kunne sikkert skrevet om hvor gammel jeg begynner å bli og at jeg ikke klarer å like ny musikk, ikke ulikt denne Kvelertak-anmeldelsen:
Rockegubbe eller ikke rockegubbe?
Jeg kunne sikkert klaget på at jeg ikke fikk alle de låtene jeg hadde ønsket meg, ikke ulikt denne Radiohead-anmeldelsen:
Spill "Karma Police" da for svingende!
Men Blackie og W.A.S.P. ga meg "I Wanna Be Somebody", "Wild Child" og hele "Crimson Idol", inkludert allsang-høidaren "Chainsaw Charlie (Murders in the New Morgue)" denne kvelden - så jeg har egentlig bare et par ting å tilføye:
"The Kolvereid Idol" lever lenge på dette.
Tusen takk for nostalgi-reisen Blackie! Du ser fremdeles helt for jævlig skummel ut og synger helt fantastisk. Ikke minst er du ekte vare, og det viser seg at du også er en kløktig ordsmed mellom låtene. Sånt liker jeg.
Savna ikke blodet, sagbladene eller de røde kjøttstykkene heller. Fett oppvarmingsband også (Ghost Avenue)!
(At lydfolka laga feedback og at trommisen burde roa ned dobbel-basstromme-egget litt innimellom, ja det får bare være.)
"The Kolvereid Idol" lever lenge på dette.