KONSERTANMELDELSE, RAGA ROCKERS: Består Michael Krohn solbrille-testen?

"Vokalister med solbriller burde ikke vært lov", sa en av gjestene jeg hadde på besøk i Radio Rock-studio nylig. Han var vokalist selv. Jeg måtte si meg enig i at det ser temmelig døvt ut, eller hva?:

BONO (!). Liam Gallagher. Til tider også Axl Rose. Det er noe blærete og arrogant ved det. Og ikke minst: konsertopplevelsen kan miste en viktig dimensjon når publikum blir fratatt muligheten til å se uttrykket i ansiktet til de som står på scenen. Smilene. Gleden. Sorgen. Smerten. (Det er en grunn til at profesjonelle fotografer som regel nekter foto-objektene sine å ha på seg solbriller.)

Det er dette jeg står og tenker på når Michael Krohn entrer Rockefeller-scenen med pilotbriller denne fredagskvelden (han tar dem ikke av en eneste gang de neste 90 minuttene). En mann som alltid har gitt totalt faen i hva som er lurt, hva som selger, hva folk liker, hva han burde gjøre. Som tekstforfatter, låtskriver og kunstner er han et geni, men kan han formidle?

Her er det ikke mange kaloriene som skal forbrennes...

Michael Krohn er ikke, og har vel aldri vært noe scene-fyrverkeri. Han nøyer seg med et lite "tusen takk" mellom låtene og spankulerer rolig rundt på sine fem kvadrat foran følgesvenn gjennom alle år, trommis Jan Arne Kristiansen. Her er det ikke mange kaloriene som skal forbrennes. Men av en eller annen grunn så funker det som faen.

Jeg skal ikke late som lenger. Jeg VET da hva slags fyr dette er. Jeg har, som så mange av dere andre, sett ham på scenen før. Selvfølgelig har jeg latt meg fascinere av den nonsjalante, über(mensch)-coole auraen Michael Krohn har mens han snakke-synger tekstene sine slik ingen andre kan det. Men ingen band får en sekser på terningen før siste låta er spilt og varene er levert. Og her er dommen, i korte trekk:

Jeg er en sucker for godt synlig engasjement på scenen, spontane rockstar-poseringer og musikere som utstråler en bunnløs glede ved å stå der oppe og underholde. Den slags får jeg lite av fra Michael Krohn. Heldigvis har han med seg denna karen:

Jeg må få skryte av gitarist Eivind Staxrud som på utsøkt vis bidrar til å skape ØS denne kvelden. Øs er, sammen med den skitne poesien til Krohn, en svært så viktig bestanddel i en vellykket Raga-konsert. Skal de nedstrippa tregreps-låtene få salen til å duve, må det være øs. Og her er Staxrud viktig.

Han spiller med et smil og et engasjement som sprer seg som lyngbrann i publikum. En Gibson SG og en Marshall er alt denne karen trenger for å mette 1350 sultne fans denne kvelden. Det er like mye MAT i Staxruds gromlyd som i en nyttårskalkun og en julegris til sammen. Det er bare å la publikum fråtse.

Han koser seg nå, nasjonalskalden

Det er ingen selvfølge å få høre alle de mest kjente låtene på en Raga-konsert. Låtene som får hele salen, og ikke bare de mest ihuga fansene, til å brøle i ekstase. Kompromissløse Krohn og CO har uten blygsel droppa monsterhitene på settlista tidligere, og i et kvarters tid kan det virke som at dette kommer til å bli en sånn kveld.

Men så begynner det. "Gå med våpen" trigger den første ordentlige allsangen, og deretter ser ikke Raga seg tilbake. Et lite "takk" mellom låtene og de gønner ubønnhørlig på: "Doktor Doktor", "Ekspander eller dø", "Forbudte Følelser", "Ole og Ali", "Når knoklene blir til gelé". Kompiser, 97 prosent mannlige, røler Krohns tekster i øret på hverandre som om det var utenat-lekse på Framhaldsskolen.

Et godt stykke ut i settet våkner publikumsfrieren Michael Krohn også. Et sjeldent skue. Først et lite "skål da folkens", før han maner fram takfaste "JA!" med spørsmålet "skal Eivind spille gitarsolo?". Han koser seg nå, nasjonalskalden.

Så kommer "Aldri mer" og "Hun er fri" også. Barnelærdom. Allsang hele veien, mens jeg tar meg selv i å tenke "fy faen så kul Arne Sæther er med den øyelappen, og så sykt digg å være på en rockekonsert der det er mulig å høre PIANOET". Og når ekstranumrene heter "Noen å hate" og "Slakt" er det en smørblid anmelder solbrille-kongen Krohn og røverne hans forlater denne første fredagen i 2018 (men savnet "Fritt Liv", så klart).

KONKLUSJON: Det tok litt tid å få fyr, men når Raga Rockers-motoren først var kommet godt i gang ble det da endelig kok i oss 1300 Rockefeller-gubbene (og de 40-50 damene hist og pist). Michael Krohn kunne kanskje gjort kommunikasjonsjobben enklere for seg selv ved å droppe pilotbrillene. Men så er ikke dette mannen som har for vane å velge minste motstands vei, og det er jo det vi elsker med ham, er det ikke?