KONSERTANMELDELSE: Det er jo nå verden trenger TURBONEGER

Turboneger - en trykkventil for dagens "tapere".

Pippi Langstrømpe har ikke lov til å si "neger" lenger. Det har ikke Hellbillies heller, for den sakens skyld. Kle deg ut som Sølvpilen på karneval og vips: du er den største dusten ever. Sleng ut en spontan, upassende kommentar om rumpa til en kollega, og du sendes til kjemisk kastrering. Ett sleivspark om skeive parforhold og det er bare å slette facebook-profilen din og si fra seg omsorgsretten for barna dine, først som sist.

"Sinte, hvite menn" er den nye trusselen (som om det ikke finnes like mange sinte, hvite kvinner der ute). Vanlige mennesker som ikke føler seg hjemme i det nye "krenkokratiet". De går blant oss som sprekkeferdige trykkokere. Åpner de kjeften tar det få sekunder før de er henrettet i kommentarfeltene. Akkurat som arbeiderklassen trengte en trykkventil da Sex Pistols kom til unnsetning på 70-tallet, trenger dagens "tapere" en trykkventil - og den heter Turboneger.

Etter at vokalist Tony Sylvester har vrikket overdrevent homsete på den feite rævva (hverdags-trøndersk for rumpe) si gjennom halve konserten og Rockefeller bryter ut i den heftigste allsangen så langt ("All my friends are dead"), går det opp for meg: Herregud så deilig det er å senke skuldrene og bare gi faen!

Tony fremhever sine ballehår-lodne skuldre som om DET var måten å få seg fitte på i dag.

Der alle andre vokalister prøver å se digg ut med sokk i trusa og heslige skinnbukser, drar Tony Sylvester dongeri-shortsen så langt opp at det seriøst ser ut som om mannen mangler både kuk og baller. I tillegg velger han, uten blygsel, å fremheve sine ballehår-lodne skuldre som om DET var måten å få seg fitte på i dag. Denne ANTI-Jim Morrison/Steven Tyler/Vince Neill-GUDEN har til tider hele rommet i sin hule hånd denne kvelden. Som tidligere Turbojugend-sjef vet han veldig godt hva Turboneger er best på: senke endetarmen over alt som er "riktig" mens de høylytt trøkker ut ei stor ruke med ukorrekt porno-hore-anal-runke-faenskap.

Der andre rockeband fra samme epoke fremstår som latterlige dinosaurer i dag, har Turbo-visjonen om å krenke flest mulig vokst i takt med samfunnsutviklingen de siste 20 årene. Det er deiligere, og viktigere, enn noensinne å gjengbrøle "I Got Erection" sammen med 1349 andre menn OG KVINNER. Det er deilig å le av kommentarer som "noen kommer til å dø her i kveld, og dere kan skryte av det på sosiale medier etterpå" og "handler denne sangen om FISTING, Thomas?", uten at noen snur seg og ser rart på deg.

Det er deilig å se en god gammeldags moshpit der svette, "sinte, hvite menn" får sluppet ut dampen og vel så det. Og ikke minst: fy faen så digg å se sikkerhetsvakter som JOBBER (Disse maktsyke gorillaene har for helvete blitt krenkbare de også. Med brutale judo-grep legger de ekstatiske crowd-surfere i bakken som om de var krigsforbrytere).

Men, nå står jeg i fare for å bli en av disse ryggpissende anmelderne som kun fremhever smartnessen til Thomas Seltzer, den "geniale" leken med homse-kostymer og "sjokkerende" staffasje. Nå skal jeg passe på å få nevnt det som alt for sjelden blir nevnt i Turbo-sammenheng: de fantastiske riffene og befriende catchy melodiene. Greit nok med konsepter, merchandise og provoserende dilldall, men la oss ikke glemme at det er MUSIKKEN som har tatt Turboneger dit de er i dag.

Mindre "anus", "erection", "mongo" og den slags, og mer synthesizer-lek og sci-fi.

Og det er her Turboneger krenker MEG. Som vokalist og låtskriver i eget punkband blir jeg nærmest provosert av hvor enkelt denne gjengen får det til å se ut. For er det en ting som ikke er enkelt her i livet (her kommer ett stykk krenkende i-landsproblematikk dere), er det å lage låter som får massene til å hoppe opp og ned og synge med av full hals. Turbo er eksperter på dette og de beviser det til gangs denne kvelden på Rockefeller:

"Get It On", "Selfdestructo Bust", "All My Friends Are Dead", "City of Satan". De er så uforskamma perfekte låter at jeg blir lyn-hakke-forbanna midt oppi all poginga. Og den lekreste av dem alle (en av de råeste, norske bragdene siden Fridtjof Nansen): åpningssporet på 20 år gamle Apocalypse Dudes, "The Age of Pamparius".

Og hva med de nye sakene? Joda. "ROCKNROLL MACHINE"-låtene funker de også, på sitt vis. Noen Jugend-medlemmer har allerede lært seg tekstene og synger med. Men de nye låtene krenker nok ikke like mye. Det er mindre "anus", "erection", "mongo" og den slags, og mer synthesizer-lek og sci-fi. Hadde låtene vært dandert mer spredt på settlista ville de kanskje funka enda bedre, men her følger Turbo den utbredte "nye låter tidlig og gamle hits til slutt"-oppskriften. Det fører til en litt småslapp start, som riktignok blir glemt i all "Erection"-euforien senere på kvelden.

Gitarist Knut Schreiner sa dette om låta "RockNRoll Machine" da han var på besøk i Radio Rock-studio nylig: "Det er for tiden mye frykt for at arbeidsmarkedet erobres av maskiner. Vi ville lage en låt om hvordan framtidens rock blir lagd av maskiner som skryter av sin egen fortreffelighet". Morsomt tanke-eksperiment, men på Rockefeller denne lørdagen beviser Turbo at dette scenarioet aldri kommer til å funke. Rock trenger mennesker. Skitne, heslige, svette mennesker som har feil, mangler og ballehår på skuldrene. Den viktige pønken lages av ekte kjøtt og blod som evner å krenke og blåse ut damp (eller imaginær Sylvester-sæd som vokalisten til stadighet drysser over sine disipler).

Konklusjon: Hadde Astrid Lindgren levd i dag, ville pappaen til Pippi Langstrømpe vært en Turboneger. Takk for en befriende hæslig aften, gutter.