KONSERTANMELDELSE: Deep Purple er tøffere enn deg!
Oslo Spektrum - 09.November 2017
Sist oppdatert 12. mars 2018
Nå må vi slutte å trekke frem kombinasjonen høy alder og musikk som noe negativt!
For hvem er du egentlig til å klage? Du ga opp turnelivet da du var 22. To år senere spilte du ditt siste riff. Du sluttet å gå på konserter da du fikk fast jobb, og du solgte platesamlinga di da du flyttet inn med samboeren. Du har generelt lagt fra deg rock’n’roll. Vokst fra det, sier du. Hører bare litt på radio i blant. Er du 70? Nei. Er du kul? Nei!
— Du sluttet å gå på konserter da du fikk fast jobb, og du solgte platesamlinga di da du flyttet inn med samboeren. Du har generelt lagt fra deg rock’n’roll. Vokst fra det, sier du.
Deep Purple, derimot, de er 70, og de er langt tøffere enn noen av oss har vært - og kommer til å bli.
Og slutt med maset om bandmedlemmer som trakk seg for 25 år siden. Steve Morse er kanskje ikke den mest sprelske gitaristen i verden, men det er også lenge siden Ritchie Blackmore gjorde noe interessant. Og nei, Don Airey er ikke Jon Lord, men det er like greit, for Jon Lord er dessverre død. Det er lett å glemme at Deep Purple har byttet ut medlemmer mer enn én gang. Ian Gillan er ikke Rod Evans han heller.
I 2018 er det 50 år siden Deep Purple ble dannet. Med sin blanding av hardrock, prog, blues og psykedelia var de pionerer innen proto-metal sammen med band som Black Sabbath og Led Zeppelin. I vår ga de ut sitt tjuende album, “Infinite”, og i den anledning la de ut på turneen “The Long Goodbye Tour”.
Trommegud
Jeg snuste på en gryende influensa og vurderte å droppe konserten i Spektrum. Men så kom jeg på at Ian Paice har hatt slag og likevel spiller trommer som en gud. Jeg kunne ikke la en forkjølelse stoppe meg fra å se Deep Purple en siste gang.
I et fullstappet Spektrum ønskes publikum velkommen av en “In Rock”-inspirert backdrop: Bandets ansikter hugget ut i is. Mange humrer og tar bilder i minuttene det varer. Plutselig mørklegges salen, og tonene fra “Time for Bedlam” ruller ut. Stykket er hentet fra “Infinite”, og selv om bandet roter noe, fungerer den fint som åpningslåt. Videre spilles “Fireball” fra 1971. Gillan sliter litt med stemmen, men reddes av virtuosene Don Airey på orgel og Roger Glover på bass. Ian Paice trommer dem inn i “Bloodsucker” fra “In Rock”, før det ruller over i klassikeren “Strange Kind of Woman”.
Alle kan “Smoke on the Water” og alle er lei den. Men live låter den alltid mye råere og tyngre enn en skulle tro.
Det går litt tregere enn det burde, men Morse gjør en god jobb med soloen, og låta ender i en “freestyle” mellom Gillan og bandet. Det er deilig å høre bandet leke med godlåtene som kommer som perler på en snor.
Gillan småprater med publikum og forteller hvor fint det er å være tilbake, før lyset går av, og Morse tar seg av sakene på “All I Got is You” fra nyplata. Deretter følger en tidvis rørende hyllest til Jon Lord i form av “Uncommon Man”. Etter tamme “The Surprising” begynner jeg å få nok av 2000-talls-Purple. Heldigvis begynner Gillan å tøyse med Airey og orgelet, og godt er det, for Airey er i form! Med selskap fra Ozzy-dukka som står på orgelet lirer han av seg tone etter tone, før han får selskap av resten av bandet og Gillan på munnspill. “Lazy” fra “Machine Head”-plata er et velkomment gjenhør.
Rock trenger ikke å være dypt.
Ingenting vitner om slag og nedsatt førlighet når Paice dundrer i vei på “Birds of Pray”. Men det ser ut til at Gillan sliter mer. Leser han teksten på gulvet, eller sliter han med å stå? Det tar visst på å danse subtilt sexy. Folk jubler til “Knocking at Your Back Door” fra “Perfect Strangers”, og etter dette kommer en fin orgel- og keyboardsolo fra Airey. Han har det med å improvisere nasjonaleposer, og spiller både “Solveigs sang” og “Dovregubbens hall” til stormende jubel fra salen. Enda bedre blir det når de kliner til med “Perfect Strangers” og “Space Truckin’”, der bassist Glover virkelig får skinne. Det vises at han fortsatt elsker å være på scenen, og hans entusiasme løfter bandet som helhet.
Alle kan “Smoke on the Water” og alle er lei den. Men live låter den alltid mye råere og tyngre enn en skulle tro, og kveldens første allsang er et faktum. På skjermen i bakgrunnen vises flammer, røyk og avisutklipp fra den berømte Montreux Casino-brannen som ga Deep Purple inspirasjon til låta. “Frank Zappa is safe”. Det er overtydelig, men det gjør ingenting. Rock trenger ikke å være dypt.
Deep Purple kurerer nemlig forkjølelser, og de er kulere enn deg!
Det kommer heller ikke som en overraskelse at bandet går av scenen etter å ha fremført tidenes rockelandeplage. Men publikum gjør sin plikt og blir stående og skrike helt til et lykkelig band humper ut og plukker opp instrumentene igjen. “Hush” svinger bra, og det gjør også “Black Night”. Men Glover og Morse gjør store deler av av jobben alene her, og det blir litt for mye jamming og litt for lite vokal på slutten. Jeg skulle gjerne ha hørt “Highway Star” og “Child in Time” før de takket for seg, men en kan jo ikke få alt her i verden.
Jada, det manglet noen låter, og til tider gikk det tregt. Gillans stemme har sett bedre dager og Morse kunne jekket seg opp noen hakk. Men det ser fortsatt ut som bandet brenner for det de gjør, og alt i alt var det en fin og underholdende konsert. Ian Paice har sagt at dette er deres siste turné. Men siden det er et langt farvel - hvem vet når det er over? Jeg håper de holder på en stund til.
Deep Purple kurerer nemlig forkjølelser, og de er kulere enn deg!
Av Helle Stenkløv