Alle kanonene på dekk! Radio Rock på Guns N' Roses i New York
Radio Rock-programleder André Jerman så GN'R i Madison Square Garden, mandag 16. oktober.
Sist oppdatert 17. nov. 2017
En ting er å være på konsert med Guns n´ Roses, men å være det i Madison Square Garden, det fyrer opp pulsen. Allerede utenfor arenaen, midt i hjertet av Manhatten, skjønner jeg at dette blir fett. Det kryr av fans i alle aldre, flere eldre enn unge selvfølgelig. I kveld skal alle gjenoppleve ungdommen.
Supersmud innslipp, par kjappe pizzaslicer og en dobbel Jack Daniels senere, står jeg på rad 17. Midt på gulvet, og med perfect vision. Logoen til Guns og tittelen på turneen går i loop på skjermene: Not In This Lifetime. Nå er likevel et av verdens tøffeste band samlet igjen. The Garden fylles opp med tjue tusen hardcore GnR-fans for tredje dag denne uka, og ryktene sier gutta har alle kanonene på dekk.
Fra høyttalerne høres plutselig, med den distinkt amerikanske annonseringstemmen: «Ladies and gentlemen! Welcome to the greatest and most famous arena in the world. It’s Guns And Roses.»
Den animerte firehjuls, ombygde og overdrevent kule dunebuggyen fyrer opp motoren. Det smeller i potter, motor og pistoler. Forventningene skrus opp enda et par hakk, lyden blir sterkere, og paret i femtiåra foran meg fyrer opp en joint. Nå er det faen meg klart for rock’n roll i The Garden.
Humoristisk nok kjører buggyen rett av veien og krasjer, før en nightliner kommer farende mot oss og gjennom alle byene Guns besøker på turneen. Så er gutta på scenen til It’s so Easy, og hele salen reiser seg og brøler med. Axl Rose er i toppform, svaier, løper rundt og flørter med publikum.
Arenaen koker fra første stund, og det renner nesten over til andre låta, klassikeren Mr. Brownstone. Chinese Democracy senker temperaturen litt, før kompisen jeg har med får tårer i øya på låt nummer fire. Welcome to the Jungle. Så mye minner er det og sånn påvirkningskraft hadde GnR på åtti- og nittitallet – og nå står vi her og er vitner til at låtene er like fete i dag. Nå er riktignok jungelen av drugs, damer og sprit, byttet ut med trening, familieliv og sunt kosthold, men det er vel også derfor gutta klarer å holde det gående.
De er godt oppe i femtiåra alle sammen, selv om de fleste ser bedre ut enn de noen gang har gjort. Duff McKagan sprader rundt som en påfugl på steroider (det sies at han sykler mange mil hver dag), Richard Fortus er tight som en fitnessutøver, Slash ser ikke en dag eldre ut under hatten, og stemmen til Axl Rose funker som juling, selv om han har lagt på seg noen kilo i trynet siden den gang de bodde i en rønne oppi gata for The Trubadour i LA.
For en gammal rock’n roller er det selvfølgelig litt trist at de villeste kattene i rockebransjen er blitt stuereine, treningsnarkomane med ruccula og proteinpulver på raideren. men i kveld ser vi mellom fingrene på det, og tenker samtidig at det er en grunn til at Steven Adler ikke spiller trommer på turneen.
Nå er det Gunshow i Madison. Gitarspillet og soloene til Slash viser hvem som er den egentlige sjefen i bandet. Han hopper rundt som en tjueåring og har vel knapt vært tightere med fela. Soloene gir dessuten Axl tid til å gå bak scenen, drikke eplejuice og få på seg noen nye designer-rocke-klær, før han kommer ut igjen med ny hatt og seksløperne trukket. Stemmen hans er helt på høyden, og til og med de fem låtene fra Chinese Democracy, funker tålelig denne kvelden.
Selv om det ikke virker som alle gutta er bestevenner lenger og det ser litt regissert ut i fremføringa, så spiller de på samme lag, smiler og jobber med publikum. Likevel er det faktisk vanskelig å få et bilde av alle gutta sammen, for når en går frem på scenen, stikker de andre ut på siden eller bak ved trommene, der New York-trommisen Frank Ferrer sitter, flankert av Dizzy Reed på piano og Melissa Reese på synth.
Estranged, You Could Be Mine og Live and Let Die pøser ut nostalgi i tungt tempo og når den vanlige introen til Sweet Child of Mine, Gudfaren-temaet, dundrer ut fra gitaren til Slash, er det ekstra høy stemning i den italienske mafiaens New York. Pink Floyds Wish You Were Here kunne de godt spart seg for min del, men hyllesten til Cris Cornell med Soundgardens Black Hole Sun var helt på sin plass. Bob Dylans Knockin´on Heavens Door er selvfølgelig med, og det er også AC/DCs Whole Lotta Rosie. Litt ekstra gøy nå som Axl nylig var vikar for Brian Johnson.
Siste låt før fem ekstranummer er Nightrain, og da koker det igjen over i publikum. Når Patience er i gang vugger hele salen i takt med Axl Rose. Etter tre og en halv time med intens rock'n roll kommer Paradise City som siste nummer og da glemmer du at det verker litt i beina. Vi vil bare ha mer av rockens badboys. Det er da det slår meg at ingen har satt seg ned i løpet av disse timene, og jeg har bare vært en lynkjapp tur ute for å pisse og hente en Jack til. Rett og slett livredd for å gå glipp av noe. Axl Rose har sunget 32 låter og stemmen holdt hele veien til banken.
En jævlig heldig publikummer får dessuten mikrofonen han kaster ut i salen på slutten, og etter at Duff og Slash har vært ute og kastet plekter til lykkelige fans, går Slash opp i håndstående og går på henda av scenen. Det er bare å ta av seg flosshatten for disse gutta. Det var rett og slett et Nightrain av en konsert.
Thank you and goodnight New York!
Av André Jerman