Iron Maiden på Tons of Rock: Og DER kom tårene!

Maktdemonstrasjon fra Bruce Dickinson. Hva er det stemmebåndene til den mannen er laget av?

Katana-stål?

«Freeedooooom», gauler han med Braveheart-Eddie malt i de ukrainske fargene i ryggen. For en vanvittig sliteseier av Iron Maiden!

HØR: Full gjennomgang av konserten i podcasten GAMMAL MAIDEN

Men først:

Dette er ikke en anmeldelse, bare så det er sagt. Jeg er feil mann til å skrive en Maiden-anmeldelse. For den ville aldri blitt objektiv, slik journalistikk skal være. Jeg er blodfan. Følelsene jeg har for dette bandet overskygger all kritisk sans.

Så vet du det. Her er derimot min OPPLEVELSE av Iron Maiden på Tons of Rock, 2022:

Maidens faste intro-låt, UFO’s «Doctor Doctor» setter i gang og i adrenalinet som pumpes ut i kropp og hjerne kommer et øyeblikks klarsyn: jeg har babla på radio og i podkast om denne kvelden i tre år. NÅ SKAL DET SKJE!

70-årsjubilant Nicko McBrain kommer inn og setter seg bak trommene til lyden av rennende vann. Veldig utypisk Maiden, som vanligvis starter med en av sine up tempo albumåpnere – og jeg skal ærlig innrømme at jeg er skeptisk.

Tittelsporet fra fjorårets utgivelse «Senjutsu» er i gang. Ingen umiddelbar publikumsvinner, men etter hvert gir de suggererende trommene en følelse av at jeg er del av et rituale. Allerede her blir jeg slått i bakken av kraften i stemmen til seremonimester Bruce Dickinson.

Rett over i Stratego fra samme album. Endelig setter Steve Harris skoa på monitoren og klækker fram sin velkjente bassgalopp. Og i det jeg tror jeg har hørt, snart 64 år gamle, Dickinsons fulle potensiale - trøkker han til med det dobbelte på Writing on the Wall. Er det mulig!? (Men det er ikke her tårene kommer …)

Vi får et lite sceneskifte fra japansk arkitektur til en slags Iron Maiden Legacy-Nidarosdom før en av mine favoritter fra Piece of Mind ljomer ut over Ekebergsletta: Revelations. Av og til, når jeg gløtter opp på storskjermene, blir jeg slengt 30 år tilbake i tid. Jeg er 13 år igjen og ser Live After Death-VHSen daglig. Jeg kan den utenat.

Her står jeg, på Ekebergsletta og ser gitarist Adrian Smith heise skuldrene og slenge gitarhalsen bakover - nøyaktig slik han gjorde på VHSen. Det er som om jeg er blitt sugd inn i konsertfilmen, Morten Harket-style, og får oppleve World Slavery Tour i 1985. Gåsehud! (Likevel er det ikke her tårene kommer heller … Men det er veldig nære tåresprut på neste låt, Blood Brothers: Takk Tons of Rock for en vanvittig allsang-innsats!)

Bruce fortsetter å imponere. Samurai-sverd-stemmebåndene hans er plutselig myke som gress og blafrer i bassregisteret på Sign of the Cross-introen (en av to låter denne kvelden som er hentet fra Blaze Bayley-epoken).

Så kommer ett av kveldens store høydepunkter: En gigantisk Ikaros blåser seg opp bakerst på scenen og Flight of Icarus er i gang. Bruce Dickinson løper rundt med flammekastere festet til armene som en Till Lindemann Light, og vekker allsangen på ny. Maiden-familien stemmer i: Fly as high as the suuuuun, on your waaaay, like an eagle! Jeg smiler så bredt at jeg ikke klarer å synge med. (Men det er ikke her tårene kommer …)

Tons of Rock-publikummet har tydeligvis bare gått på sparebluss så langt, for når Fear of the Dark starter, EKSPLODERER Ekeberg. Som Edvard Munch ville sagt det: Det gikk et uendelig skrik gennem naturen – og jeg sto igjen, skjelvende av LYKKE! Jeg veksler blikk med en ukjent kar med caps. «Moa-ha-ha!» sier jeg. «Hæ-hæ-hæææ!» svarer han. Fy flate så idiotisk lykkelig jeg blir.

Dave Murray, Adrian Smith og Janick Gers veksler på å briljere seg gjennom innøvde, melodiøse soloer og de mer kaotiske, improviserte. Harris, som i Oslo har holdt seg i form ved å spille fotball mot Petter Baarli (!) og Spidergawd, hopper uanstrengt ned fra platåene, løper mot oss og sikter på oss med maskingeværbassen.

Men det er Bruce som tar kaka.

En av tidenes mest komplette frontmenn veiver med armene, spiller teater i sine tallrike kapper og kostymer, løper og fekter med sverd. Alt dette mens han synger tilnærmet prikkfritt hele kvelden. Hallowed Be Thy Name er en svært krevende låt for enhver vokalist, og her leverer Bruce umenneskelig kraft. Hvor henter han det fra?

Også på Number of the Beast presser tårene på, men her begynner jeg å ane at det er noe rusk i maskineriet. Konsert-klassikeren «Iron Maiden» går i et forferdelig tregt tempo og Nicko McBrain slurver fælt både titt og ofte. 70-åringen er sliten.

Og vet du hva. Det har jeg aldri opplevd før.

Det viser hvor bortskjemte vi Maiden-fans har vært. I 40 av sine 70 år her på planeten har denne mannen levert blodtighte, lekne fills og breaks. Men her røyner det på, det er det ingen tvil om.

Run to the Hills er låta som hangler mest. Det sleives på cymbalene og markeringene er tidvis fullstendig ute av «time». The Trooper og The Clansman (kveldens andre fra Blaze-epoken) er hakket bedre. Hadde dette vært en konsertanmeldelse ville ekstranumrene muligens fått terningkast 2. Men jeg er som sagt blodfan. Jeg tenker: Kjære Nicko, det er faen meg greit å være sliten nå.

Og det er her det begynner å svulme inni meg. For jeg ser hvor hardt resten av gutta jobber for å hjelpe vennen sin bak slagverket. Bruce spenner hver muskel i kroppen der han gestikulerer og jager oss opp med mektige armbevegelser. Harris gliser bak hårtustene og flekker tenner. Janick gjøgler, danser og sjonglerer gitaren mens Adrian og Dave planter beina i gulvet som tømmerhuggere og tar seg av tvilling-riffene.

Dette lagarbeidet topper seg med en siste energiutblåsning under Spitfire-flyet på sistelåta Aces High. Jeg brøler i ekstase. «Unggutta» i bandet klarer å backe Nicko såpass at gamlefar presterer å krøste ut et vanvittig klimaks for oss på Ekeberg.

Svettebånd og plektre kastes ut blant elleville fans (jeg fikk ikke tak i noen denne gangen heller). Metalgudene forlater scenen en etter en. Den siste som holder fortet er Nicko McBrain.

Han gliser tappert, kaster den siste trommestikka, snur seg og tasser ut.

Og DER kommer tårene.

Merkelige greier. Som å sitte igjen alene i kinosalen etter Top Gun 2 og tute.

Forrige gang jeg gråt på Maiden-konsert var det nostalgien og låta Rime of the Ancient Mariner som fikk fram tårene. Denne gangen en slags kombinasjon av lagånden vi nettopp er blitt vitne til, og synet av denne fantastisk sjarmerende 70-åringen som lunter ut fra manesjen etter vennene sine.

Forhåpentligvis ikke for siste gang på norsk jord.

Takk Nicko. Takk Maiden. Takk Tons of Rock.

HØR: Full gjennomgang av konserten i podcasten GAMMAL MAIDEN