Fra impotens til ereksjon
“Oooo-ooooo-OOOO – I GOT ERECTION!” i én time. Alle gikk i dongeri. Alle var drita. Alle var gira.
Sist oppdatert 11. feb. 2018
Turboneger + Blood Command. USF Verftet, Bergen - Lørdag 10.2.2018
Jeg har ikke sett Turboneger live siden gjenforeningen i 2003. Den gangen var jeg 17, ganske fersk rocker og skjønte at Turboneger var ett av de bandene man bare måtte like. Jeg kjøpte “Scandinavian Leather” da den kom, men den fenget ikke. Derfor skaffet jeg like gjerne billetter til konserten i Nidarøhallen en måned senere, helt sikker på at liveopplevelsen ville få meg over på den riktige siden.
Men jeg ble irritert allerede i den kilometerlange køen. Turbojugend i alle former og fasonger gaulet “Oooo-ooooo-OOOO – I GOT ERECTION!” i én time. Alle gikk i dongeri. Alle var drita. Alle var gira.
Vel inne i idrettshallen havnet jeg ved siden av en Hank von Helvete-kopi med sminke, langt hår og bar, fleskete overkropp. Jeg sto inni den svette armhulen hans, mens han hoppet opp og ned, gjennom hele konserten. Turboneger spilte så det gjallet i veggene, men jeg ble ikke fenget, jeg hatet. Dårlig lyd, elendig musikk og ølkastende idioter til fans. Likevel kjøpte jeg en t-skjorte, som ble liggende i skapet i ti år, før jeg ga den til Fretex. Dagen etter at jeg ga bort t-skjorta angret jeg. Burde jeg ha gitt dem en ny sjanse?
I 2018 har jeg også kjøpt plata før konserten. Jeg er 32, en mer rutinert rocker og skjønner at musikksmak ikke kan fremtvinges. Den bare kommer. ”Rock’n’Roll Machine” er et sterkt album, og denne kvelden gledet jeg meg til å se Turboneger.
Blood Command
Bergensbandet Blood Command har vært nominert til Årets Urørt og Spellemannpris, fått toppkarakterer av musikkpressen og spilt support for Gallows, Biffy Clyro og Refused. Lørdag kveld varmet de opp publikum for Turboneger. Blood Command er fulle av energi, og Karina Ljones’ spastiske bevegelser går hånd i hånd med den hyperblafrende scenebelysningen. Deathpopen deres er vanskelig å svelge for min del, men publikum liker det de hører, og lar seg rive med av fengende refrenger og bandets tilstedeværelse på scenen. Dessverre drukner de tre gitarene i buldrende bass fra trommer og lokalet i seg selv, og lydbildet blir noe rotete. USF Verftet har gjort mye for å forbedre akustikken de siste årene, men skal du ha god lyd må du stå langt bak i lokalet.
Turboneger
Et mørklagt verft vekkes langsomt til live av synthintroen “The Rock and Roll Machine Suite: Part I” fra Turbonegers siste skive, “Rock’n’Roll Machine”. Det røde øyet på plateomslaget våker over publikum fra backdropen. Én og én Alpha Denim Recruit kommer inn på scenen, og introen flyter over i “Part II: Well Hello”, et solid åpningsnummer. Tony “The Duke of Nothing" Sylvester, Turbojugend-presidenten som ble vokalist, er kledd i en minimal dongerishorts og en trang t-skjorte. Resten av bandet manøvrerer dongeri, hatter, selebukse og kjeledress. Rosa glitter og svart sot dekker ansiktene deres. Åpningssuiten avsluttes med fengende “Part III: Rock’n’Roll Machine” og stemningen er satt: Det er akkurat så heavy, glampunkparodisk, ekkelsexy og homoerotisk som det skal være. Turboneger er tilbake.
“Do you like extreme sports? Do you like skiing?” roper The Duke til øredøvende respons. So why don’t you “Hurry up and die!” Det svinger av nyplatas tredje singel, men det er først på “Back to Dungaree High” fra “Apocalypse Dudes” at temperaturen virkelig stiger og ølkastingen tar til. Tony er derimot ikke fornøyd med responsen. Han forventer alltid 100 prosent av klassen sin, og vil straffe alle som ikke klapper på kommando med to nye sanger: “Let the Punishment Fit the Behind” og “On the Rag”.
Det låter generelt tungt og fett, og med den allestedsnærværende humoren, tutes, alarmeres og gjøgles det mens bandet spiller. ”Skinhead Rock’n’Roll” er Van Halen i Turboneger-kostyme, og selv om plateanmelderne ser ut til å ha delte meninger om komposisjonen, tar publikum godt imot den. Altså, hvem klarer å stå stille til en sånn synthlead? Tangentist Crown Prince Haakon-Marius er et funn! Bassist Happy-Tom og leadgitaristene Euroboy leker med hverandre, The Duke sprader som bare han kan, mens trommis Tommy Manboy og gitarist Rune Rebellion legger et stødig, dog spenstig bakteppe. Turboneger eier scenen, publikum og musikken. De beviser at de gjør akkurat som de vil, og driter i musikkanmeldere, påtatt nyskaping, nyttige idioter og det politisk korrekte.
Etter seks nye låter er det på tide å dykke ned i katalogen. Når publikum blir spurt om de vil høre noe gammelt, skriker de av hjertens lyst, og får Queens “Bohemian Rhapsody”. Her trenger ikke Tony å synge: Tilhørerne tar seg av den jobben, og det er et mektig mannskor som fyller verftet, før shantyen brytes opp og seiler inn i Turbonegers versjon av “We Will Rock (eventuelt fuck) You”. Mantraet passer selvsagt bra med de taktfaste slagene i “City of Satan”, og når Tony plukker opp Turboneger-flagget brenner det i brystkassa. Jeg forventet minst femhundre telefoner i været, men Turbojugend er mer opptatt av å delta enn å dokumentere, og det gleder et musikkinteressert hjerte.
Pianointroen og gitarspillet gjør at det lyder som ekte stadionrock når “Hot for Nietzsche” går i gang. (Bare stryk det med at Tony sensuelt jukker skrittet mot Euroboys gitar). “All My Friends” fra “Party Animals” fremkaller jubel, til tross for at alle er døde, og den nye klassikeren “Fist City” gir assosiasjoner til ZZ Top med sine deilige synth- og gitarsoloer. Turboneger følger opp med “Wasted Again”, før vi får litt fri med det nærmeste vi kommer en ballade, nydelige “John Carpenter Powder Ballad”. Med klassikerne “Fuck the World” og “Get it On” holdes crowdsurfere og stemmebånd i bevegelse, helt til siste tone av “Special Education” ebber ut.
Når Turboneger har gått av scenen, tar det overraskende lang tid før hopping, klapping og plystring går over i lovsangen “Oooo-ooo-ooO! I got erection!” Det er publikums plikt å synge inn bandet, og jeg hadde forventet raskere respons. Hadde jeg hatt kuk, hadde den nemlig umiddelbart stivnet, og stått klar i giv akt når Turboneger kom inn med sprengladningen “Age of Pamparius” fra “Apocalypse Dudes”. Det låter helt enormt, og salen fosskoker. Luer, jakker og sko flyr i lufta, monsunregnet smaker Hansa, mobilskjermer knuses, neser knekkes og aggresjonen får fullt utløp.
“Apocalypse Dudes” runder 20 år i disse dager, og albumet står fortsatt som en bauta i norsk rockehistorie. Vokalist The Duke antyder at Norge må ha vært et religiøst land på den tida, for dersom abort hadde vært tillatt, ville Turboneger ha spilt for tom sal. Abortmotstand må derfor feires, og Norges nasjonalsang “Cheerio” spilles for publikumsfosteret. The Duke er ingen stor sanger, men Lage og Eivind hadde vært stolte likevel, for alle i salen kan The Monroes’ gamle slager.
Etter hvert sørger Happy-Tom at discorytmene trenger gjennom, og setter i gang Norges ekte nasjonalsang, “I Got Erection”. Tilhørerne deles i to på midten og forberedes på en “wall of death”. Etter noen runder med rop og svar, løper alle inn i hverandre, og kveldens første moshpit er et faktum, før Tina Turner vinker adjø med “Simply the Best”. For en konsert.
Etterord
Det tok noen år, men jeg vil gjerne benytte anledningen til å sende en god klem og en enorm ereksjon til alle i Alex DeLarge-sminke, dongerikutter og matroshatter. Til Turbojugend fra Knaphus, Lødingen, Årnes og Buenget. Og ikke minst til Turboneger. Ringen er sluttet. Dere vant.