Herregud, jeg har blitt min far!
Hva skjedde? I anledning min 40-årsdag i dag, og en gryende midtlivskrise, går det opp for meg at jeg blitt min far!
Sist oppdatert 6. aug. 2018
Det skulle ikke skje. Jeg husker klart som dagen de gangene jeg satt på gutterommet og hørte på Iron Maiden-kassettene mine mens jeg tenkte: Uansett hvordan det går med meg her i livet, så skal jeg i ALLE FALL IKKE bli som min far.
Greit å si når du er fjortis. Nå fyller jeg førr - og pipa har fått en annen lyd.
Pappa var Gud. Fasit.
Det er ikke det at jeg kjefter på barna mine nøyaktig slik pappa kjefta på meg. Det er ikke det at jeg er blitt innehaver av de samme man-boobsene jeg mobba pappa for. Det er noe annet ...
Først var han den store helten. Det var sent på 80-tallet. Pappa var Gud. All musikken han hørte på, og spilte (han er bassist) var den beste. Pappa var feilfri. Alt han gjorde og mente var fasit.
Dire Straits. Bruce Springsteen. Dr Hook. Gazoline. Hooters. Til og med New Jordal Swingers.
Det var verdens beste musikk, ferdig snakka. Hvorfor? Fordi pappa digga det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått på stuegulvet med pannebånd og spilt åpningsriffet til "Money For Nothing". Naila koringa til Sting (trodde jeg) og traff alle luft-trommene helt perfekt i det siste, fantastiske tromme-breaket før bassen gjør sin entré.
Parallelt med dette kom Guns N' Roses med "Appetite for Destruction", Metallica og Maiden hadde holdt på i årevis. Black Sabbath og Led Zeppelin hadde for lengst passert sin storhetstid. Jeg visste INGENTING.
På VHS-opptakene fra MTV spilte Metallica "One" og Faith No More "Epic". Horisonten eksploderte.
Men så var det en kar i klassen som fikk parabol hjemme. NRK var ikke lenger eneste vindu mot verden. Jeg oppdaga noe som het MTV, og sakte, men sikkert entret de bevisstheten min: Iron Maiden var først. Det ble Number of the Beast på kassett. Så Powerslave og Killers.
En nabo hadde noe Def Leppard jeg fikk tatt opp. Og et norsk band som het Dream Police. Plutselig en dag kom bruttern hjem med "Blodig Alvor" av Dumdum Boys. På VHS-opptakene fra MTV spilte Metallica "One" og Faith No More "Epic". Nirvana våkna til liv. Horisonten min eksploderte.
Ivrig, slik bare en trettenåring kan være, tok jeg alle opptakskassettene mine med meg hjem til pappa. Trykket "Eject", fjerna "Brothers in Arms" med Dire Straits og flækka på Iron Maiden, "Phantom of the Opera". Bassist-pappa skulle få høre hva Steve Harris var god for. Men så ...
Pappa GREIN PÅ NESEN. Gud var ikke fornøyd.
Aldri i livet om jeg skal bli sånn.
Jeg hørte etter. Kunne det være at han hadde rett?
"You damaged my mind and my soul, it just floats through the air" sang Paul Di Anno.
Nei. Jeg var uenig. Jeg måtte trosse Gud. Jeg måtte spille musikken høyere, så han skulle forstå hvor bra det var. Men det hjalp ikke, og der og da føltes det jo egentlig deilig.
Etter hvert kom det mer. Pantera, AC/DC, GN'R, Alice in Chains, The Doors, Raga, Sepultura, RATM, Megadeth, Sabbath, Ramones, Bowie, The Who, Jokke, Zeppelin. Pappa var fortsatt like vanskelig å overbevise, og det var vel da jeg bestemte meg: ALDRI I LIVET om jeg skal bli sånn. Bare drite i "ny" musikk og sitte og høre på det samme gamle rælet dag ut og dag inn.
Så sitter jeg her da, og finner den aller største gleden når det er Iron Maiden med "Flash of the Blade" jeg introduserer på Radio Rock. Alle de der "nye" greiene er det ikke like nøye med. Det er da så jævlig bråkete!
Ringen er sluttet. Jeg har blitt min far.
(Til pappas forsvar: han kjøpte seg sin første AC/DC-plate i 2008, så det finnes håp!)