Halestorm: YEAH! Alter Bridge: ZZZZ!

Jøsses, tre band som knappest selger album i Norge har solgt ut Sentrum Scene? Dette må man jo sjekke ut, og rock blir tross alt aldri feil - eller? Vi ankommer i grei tid før første band går på scenen, og registrerer kjapt at t-skjorte-krigen allerede fra start er vunnet av Alter Bridge.

Noen stikkprøver der vi spør de lykkelige horder bekrefter at dette er det viktigste bandet for de aller fleste i salen. Men før Florida-gjengen skal entre manesjen er det to andre ikke ubetydelige band som skal underholde de glade masser.

Først ut er bandet til Wolfgang Van Halen, sønn av selveste Eddie Van Halen fra - JA HVA TRUR DU? - Van Halen! Så der er det åpenbart store sko å fylle, og det blir veldig tidlig klart at låtmessig er ikke sønn i nærheten av far. Ikke at det er dårlig, for her er det både kvalitet og spilleglede til den store gullmedaljen.

Wolfgang selv er et sjarmtroll av dimensjoner, og Mammoth WVH, som bandet tross alt heter, er kompetente som bare pokker. Men er det egentlig nok å være KOMPETENT? Vel, det er tydelig at de koser seg, og publikum virker også temmelig fornøyde. Så da er vel alt ok, eller? Nei, egentlig ikke, for det er ikke mye å ta tak i her, og når bandet går av scenen er det ingen låter som sitter i hodet eller noe å nynne på.

Hmmm… Jeg tenker vi gir dette bandet tid til å komme opp med noen gode låter på neste skive, og ser dem gjerne live ved en senere anledning. Tons of Rock 2023, kanskje?

Etter en relativt kort pustepause er det klart for kveldens andre band, og nå snakker vi virkelig alvor! Pennsylvania-kvartetten Halestorm slapp tidligere i år sitt femte album “Back from the Dead”, og fyrer løs med tittelsporet derfra så det virkelig dirrer i veggene på Sentrum Scene.

Frontgudinne Lzzy Hale er en av de mest karismatiske og tøffeste rockedamene på denne siden av Joan Jett, og hun virkelig EIER den scenen hun står på. Det er så vanvittig driv i dette bandet at det er en fryd å se på, og i tillegg har de en drøss med låter som definerer begrepet “fengende”.

Her snakker du band som leverer på alle fronter, og det er et under at ikke alle tilstedeværende går totalt amok. Faktisk må det være lov å si at publikum er en anelse stillestående denne lørdagskvelden, og når det serveres denne gavepakken av karisma, allsangvennlighet og real ROCK-glede, er det totalt uforståelig at ikke samtlige på gølvet går totalt bananas.

Låt nummer to, “Love Bites (So Do I)” er en regelrett hit, og her burde det selvsagt vært total takeoff i salen, men av en eller annen grunn er det kun på scenen det virkelig tar av.. Der er det til gjengjeld totalt fyrverkeri gjennom et sett som består av like mye nytt som gammelt og som kunne vært en perfekt hitparade, hadde det ikke vært for at de utrolig nok velger å dra i gang noe så eksepsjonelt unødvendig som en dømrade (kunstpause) TROMMESOLO underveis! Og jeg gir blanke i om trommisen er lillebroren til frk Hale, for sånt er bare å kaste bort tida vår uansett hvem du er, og spesielt når man har relativt begrenset med spilletid og plenty med låter å ta av.

Heldigvis følger de kjapt opp med den aldeles geniale “I Miss the Misery”, som er mer catchy enn influensa, og der skjer det jaggu meg endelig noe med folk. Er det faktisk allsang vi hører? Ja, dæggern steike, nå får endelig bandet den responsen de fortjener, og når de to låter seinere går av scenen er det tilløp til realt god stemning i lokalet.

Lzzy Hale kåres herved til dronninga av alt som heter hardrock, og nåde den som måtte mene noe annet!

HØR INTERVJU MED LZZY HALE i podkasten Gammal Maiden

Så var det etter hvert duket for kveldens headlinere, Alter Bridge. Dette er bandet de fleste i lokalet har kommet for å se, og etter den oppvisningen Halestorm nettopp har levert er det ikke til å stikke under en stol at de har et og annet å bevise. Og fra første sekund er det åpenbart at alt er dratt opp til neste nivå: lyd, lys og alt annet vitner om en profesjonalitet som imponerer noe voldsomt.

Bandet er supertight og ikke minst stemmen til Myles Kennedy innehar en sjel som live er i en helt annen liga enn på plate. De peiser på med låta “Silver Tongue” fra den blodferske skiva “Pawns & Kings”, og følger opp med “Addicted to Pain” fra snart 10 år gamle “Fortress”, ei låt som demonstrerer hvor solide bandet er som utøvere.

Settet deres er akkurat passe jevnt fordelt ut over de fleste av de sju albumene bandet har sluppet siden 2004, artig nok med hovedvekt på henholdsvis den siste skiva og debuten. Nå snakker vi dog om et band som ikke akkurat har gjennomgått noen tunge stilskifter gjennom karrieren, så ingenting de spiller risikerer å fremmedgjøre fansen.

Det er dog umulig å ikke legge merke til hvordan de ihuga trøyekjøperne på et eller annet vis ikke lar seg rive så voldsomt med som man kunne sett for seg. Og et lite stykke ut i konserten er det relativt lett å skjønne hvorfor. Dette er nemlig et band som oser profesjonalitet fra ende til annen, og åpenbart trives på scenen, men noe mangler likevel.

Hva kan det være…?

Det er selvsagt låtene til Alter Bridge som er bandets store akilleshæl, for selv om de leverer til tusen på fremførelse og musikalitet er det ikke nok når det ikke er nok her som fenger. Her snakker vi om et band som har absolutt alt på stell når det gjelder teori, men som har glemt det viktigste. For å si det fryktelig enkelt: HADDE DET DREPT DERE Å SKRIVE ET SKIKKELIG REFRENG EN GANG I BLANT?

Det blir så dørgende kjedelig at man nesten mister alt av mot, og lenge før konserten er ferdig har deler av publikum begynt å forlate lokalet. Når de ENDELIG går av scenen etter en konsert som føles som den har vart i flere uker, er den største snakkisen blant publikum at Mr. Kennedy underveis har skrytt av de to oppvarmerne, men klart å kalle Mammoth for Mastodon, og vi går ut i Oslo-natta med Halestorm på hjernen…