KONSERTANMELDELSE: "Går jeg fornøyd herfra i kveld er jeg kanskje ikke en rockegubbe likevel"
Dette er en anmeldelse av Kvelertak-konserten på Vulkan Arena, lørdag 2. september.
Sist oppdatert 4. sep. 2017
"De er flerstemte som Maiden, de er groovy som Pantera og de er gromme som Guns N' Roses. Men så var det den vokalen."
"Jeg har virkelig prøvd å like vokalen til Kvelertak. Kanskje funker det bedre live?" Det er det jeg står og tenker få minutter før Kvelertak skal entre scenen. Tenker ja. Forteller det ikke til noen. For jeg har en anelse om at mine problemer med screamo-vokalen skyldes at jeg er i ferd med å bli en gubbe. En sånn gamal Maiden-gubbe som ikke takler å høre ny musikk.
Jeg prøver å stritte imot hver eneste dag. Når jeg åpner Tidal eller Spotify for eksempel, og tommeltotten automatisk begynner å skrive "Iron...", "AC..." eller "Black...". Da tenker jeg "prøv nå for en gangs skyld ett av de derre nye bandene, Torkil!".
"Jeg er glad i tekst, og jeg vil veldig gjerne høre den."
Så gjør jeg det, en liten stund i hvert fall, mens jeg sitter der og prøver å fortrenge sannheten: De nye metalbandene fenger meg ikke. Sånn er det bare. Jeg sjekker dem ut på youtube. De spiller bra live mange av dem. Tight og fett. Men så dukker det nesten alltid opp ett eller annet jeg bare ikke takler. Ofte er det vokalen. 5FDP, Avenged Sevenfold, Volbeat, Disturbed. Jeg sliter med dem alle.
Også Kvelertak, men de har så sykt fete låter at jeg har klart å fortrenge det. Jeg elsker de tre gitarene og riffene de lirer av seg. De har liksom alt en gammel gubbe som meg trenger. De er flerstemte som Maiden, de er groovy som Pantera og de er gromme som Guns N' Roses. Men så var det den vokalen. Den ligner ikke på det jeg hørte på "da jeg var ung": Vokal med melodi. Imponerende register. Tydelig formidling av tekst. (Jeg er glad i tekst, og jeg vil veldig gjerne høre den.)
"Tror du faen ikke mannen fanger den som en Shaolin-trent Jedi-ridder før han kliner den i panna mellom to fraser."
"Så denne konserten blir den ultimate testen" tenker jeg i det Erlend Hjelvik entrer scenen med en ugle på hodet. "Går jeg fornøyd herfra i kveld er jeg kanskje ikke en rockegubbe likevel. Kanskje har jeg ennå noen år igjen foran meg før jeg stivner til og blir en moderne versjon av han derre fyren som aldri kom seg videre etter Stooges og synes grunge ødela rocken".
Så er konserten i gang. Erlend står ikke i ro ett sekund. Han er overalt. Han flørter med publikum. Han ligger oppå publikum. Står på dem. Han får publikum til å hoppe. Han får oss til å dundre sammen i en såkalt "wall of death". Denne rolige, gosselige karen jeg intervjuet i Radio Rock-studio dagen før er forvandlet til en norrøn ås. Han er Tor. Han er Conan. Han gestikulerer som Bruce Dickinson. Svetter som Axl Rose. Flørter som Bon Scott. Headbanger som Phil Anselmo (med hår).
Og så skjer en av de tingene jeg kommer til å huske best fra hele konserten: Under en av mine favorittlåter, "Evig Vandrar" spytter Erlend ei skikkelig klyse rett opp i været. Når denne er på vei ned igjen, tror du faen ikke mannen fanger den som en Shaolin-trent Jedi-ridder før han kliner den i panna mellom to fraser.
"Spillegleden er så forbaska ekte at jeg blir oppriktig glad, og til tider beint rørt av å se på dette bandet."
Rundt denne Jedi-barbaren står et band som mangler sidestykke her til lands for tiden. Greit, de fleste band har en, to eller tre stykker som du bare blir stående og se på fordi det er så fantastisk tydelig at de elsker det de driver med. I Kvelertak er ALLE slik. De hopper, de stagediver, de svetter noe infernalsk, de SER publikum (dette synes jeg er viktig) og de kommuniserer med dem. Alt dette gjør de mens de spiller blodtighte, teknisk krevende riff og soloer. Spillegleden er så forbaska ekte at jeg blir oppriktig glad, og til tider beint rørt av å se på dette bandet.
Og så var det denne skrikete vokalen da. Vet du hva? Jeg ofrer den ikke en tanke før konserten plutselig er over og en merkelig versjon av "Indigo, Indigo ta meg med" fra 80-talls barneTV-serien "Gullars" spilles over anlegget.
Testen er bestått.
For de som ikke husker Gullars (gul, irriterende bergenserfugl som roper "Mariaaaanneee") er jeg nok fremdeles for en gubbe å regne, men det driter jeg i. Nå vet jeg at jeg har et par år igjen i meg før jeg stivner til, kjøper meg vinylspiller og noen gamle, lysebrune Tandberg-høyttalere og setter "Sabbath Bloody Sabbath" på repeat.
(Og ja. Dette bandet er Metallica verdig. Og vel så det.)
LES FLERE KONSERTANMELDELSER:
GUNS N' ROSES: "Axl Rose, jeg må innrømme at jeg har foraktet deg"
MEGADETH: "Hvorfor får jeg ikke følelsen av å se et band når jeg ser Megadet?"
KISS: Man går ikke på Maaemo for å bli mett, man ser ikke Kiss i 2017 for å bli imponert.