Godkjent gammal moro!
Når tyske Accept går på scenen på Rockefeller i Oslo, mandag reiser det seg over 1000 knyttenever i været. Helt sjokkerende tøft!
Sist oppdatert 13. feb. 2018
Når folk synger med på gitarsoloer veit du at du er på en fet konsert! Accept er med andre ord anno 2018 AKSEPTERT!
Accept uten Udo Dirkschneider er helt fullstendig fett! Da bandet gjenforente i 2009 fikk de med en svartkledd, amerikansk blodkopi av Dee Schneider (minus de lange lyse lokkene,) Mark Tornillo på vokal. Og skal jeg være helt ærlig høres han helt klisslik ut som Udo. Med andre ord: akkurat passe grumsete og mektig! Ikke bare det, men karen er 64 år og etter alt å dømme har han krefter nok til å vente med å pensjonere seg til han er 120!
Accept er ikke ironiske på en flekk, beinharde, steintøffe, breidbeinte og det er som å ha hoppa inn i en klubb midt på 80-tallet. Scenen er nesten litt "Spinal Tap- parodisk." Kulisser som åpenbart ikke er den største biten på budsjettet, og et trommesett bygd opp så det ikke ligna grisen. Det ser dritbillig ut, men det er jo det osm gjør hele opplevelsen så autentisk. Nå er ikke jeg gammel nok til å ha vokst opp med Accept på øra som tenåring, men jeg kan garantere at det var resten av salen. Her er det ingen som ikke er fans på sin hals. Aldri har jeg sett så mye utvaska, dyrebare, gamle merch-trøyer på Rockefeller!
På andre låta reiser Tornillo Accept-flagget og stemnigen er satt. Det er nok mange støle nakker og slitne armer der ute i dag, for her står ingen med henda i lomma og tramper takten. Accept blir applaudert, og hyllet og jubla frem gjennom hele konserten.
Dette er tyskerne som er blant de heavybanda som er opphavet til sjangeren speedmetal. Jeg ville nok plassert dem mer i god gammaldags heavy/thrash, men skal det sies: Det går jævla fort!
Alle godlåtene ble servert på rad og rekke! Et maraton av metal!
I am Rebel, Restless and Wild, Princess of The Dawn, Metal Heart, , Koolaid, Die by The Sword og når "Fast as a Shark" kommer ser jeg en dritafull kar prøve å krabbe opp på scenen for å ta sats og håpe på et aldri så lite stagedive. Godt det var mot slutten av konserten for han ble så klart losa rett ut av vaktene og måtte gå slukøret ut med halen mellom beina uten å ha klart å komme seg opp på scena engang! For en helt!
Det er mye stæsj. Savner litt ekte flammer og spenstig pyro, men det skal sies at røykmaskinene blir brukt flittig og pumper ut tåkebomber i et dundrende merrasig. ALT som hører 80-tallet til! Synkrone gitarsoloer med taktfast breidbeint gynging. Skinnvester, solbriller, naglebelter, svarte jeans. hår med flisete tupper og devilhorns og knyttenever over en lav sko! Det er for meg helt uforståelig at ikke flere folk har fatta at dette er et av verdens feteste band. Rockefeller er ikke helt utsolgt engang, og jeg er helt sikker på at disse kara hadde kledd en stadion minst like godt som AC/DC. Nå skal det sies at hjemme i Tyskland og på andre deler av kontinentet fyller Accept langt større saler!
Den helt ubeskrivelig rå gitaristen Wolf Hoffmann, tar nesten like mye plass og skinner minst like mye som frontfigur Tornillo. Han briljerer rundt som en glisende, gitargud med en magisk, metallicblå, blank og glitrende "flying-V" jeg er sikker på at alle over 40 i lokalet har ønska seg på et eller annet tidspunkt i livet!
Konserten er som en tidsreise der man opplever et band der alle er skamløst sylharry og dønn seriøse metalheads med svære glis og genuin kjærlighet til rocken.
Når folk synger med på gitarsoloer veit du at du er på en fet konsert! Accept er med andre ord anno 2018 AKSEPTERT!