En ganske annerledes Radiohead-anmeldelse
Skal jeg gidde å være sur når jeg må vasse i plast ut av Oslo Spektrum, snytt for den Radiohead-låta som er avspilt flest ganger på Spotify?
Sist oppdatert 8. juni 2017
(Dette er en anmeldelse av konsert nummer to i Oslo Spektrum, onsdag 7. juni)
Da jeg så Metallica i København i vinter spilte de "Nothing Else Matters". Da jeg så Dum Dum Boys i Oslo i fjor ga de oss et gjenhør med hiten "Splitter Pine". Black Sabbath var sikkert drita lei "Paranoid", men de spilte den likevel da jeg så dem i Halden. Disse låtene utgjør soundtracket i livene våre. Det er når hitene blir spilt at vi klemmer litt ekstra godt rundt kjæresten, eller slenger armen over skuldra på kompisen og brøler i ekstase. Bandene vet at de har en kontrakt med publikum, på samme måte som en krimforfatter vet at morderen må bli avslørt til slutt. Radiohead derimot, gir blanke faen i hele greia. Vi fikk ikke høre noen "Karma Police" denne gangen.
Det fantastiske albumet OK Computer fyller 20 år i år. Jeg er stolt av å kunne si at det var "Karma Police" og "Paranoid Android" som dundra over anlegget da jeg var russ (dette var før "Hun danser som en hore" o.l.). Plata sto på da jeg kjørte bil alene for første gang. Den sto på da jeg "traff" kona mi. OK Computer er viktig for meg, og jeg må ærlig innrømme at jeg har hørt lite på andre Radiohead-plater. Jeg er bare sånn. Jeg digger tidlig Maiden, tidlig Metallica og hitene til Ramones. Da er det dem jeg hører på. Sånn er jeg.
Og etter jubelen å dømme var det mange sånne som meg i Oslo Spektrum i går kveld. Det var da Thom Yorke og co spilte de sju-åtte mest populære låtene, hentet fra "OK Computer" og "Kid A", at storstua VIRKELIG kom i kok. Kjæresten til bestekompisen min var nok ikke alene da hun, etter låt nummer fem, snudde seg mot meg og sa: - Nå må de faen meg spille noe gammelt snart!
Bestekompisen min derimot, han tilhører den andre typen Radiohead-fans som bidro til å fylle Spektrum to kvelder denne uka. Han har hørt mye på alt Radiohead har gitt ut, ja også de ukonvensjonelle og mer utilgjengelige albumene. Under de låtene som fikk meg til å tenke på om jeg skulle gå og kjøpe meg en øl til, da jubla bestekompisen min høylytt.
Og sånn skal det være på en Radiohead-konsert. Sånn var det da jeg så dem forrige gang også, på Roskilde 1997. Den gangen var det derimot jeg som jubla på de rare stedene - mens majoriteten venta på "Creep". 20 år etter, i 2017 mener jeg det er Radioheads fordømte plikt å sette sammen en konsert som både tilfredstiller hun som har reist fra Alta for å analysere de lange, jazzete techno-partiene og han som har rusla ned fra Torshov for å høre "Karma Police".
Når det er sagt: slagerne skal ikke bære en hel konsert alene. De skal være rosinen i pølsa. Hvordan klarte så Radiohead å underholde Oslo Spektrum uten å stappe inn den største rosinen av dem alle denne kvelden? Jo da: Helt utmerket!
Lyden var fantastisk. Lysshowet var av en annen verden. Men viktigst av alt: gutta i Radiohead spiller og synger som guder, og de viser at de har det gøy mens de gjør det. Er det noe jeg hater så er det innadvente band som gir uttrykk for at de helst ville vært et annet sted. Geniet Thom Yorke er ingen pratmaker mellom låtene, men det trenger han heller ikke være så lenge han formidler musikken sin med ekte entusiasme.
Selv om jeg kjente igjen halvparten av låtene kjedet jeg meg bare litt en eneste gang (det var akkurat da jeg måtte på dass uansett, så det gikk helt fint det). OK Radiohead, dere ga meg ikke "Karma Police" denne gangen, men jeg fikk holdt ekstra godt rundt kona under en nydelig versjon av "No Surprises" og brølt sammen med bestekompisen da dere endelig spilte "Paranoid Android". Så får det vel bare være at dere er noen jævla særinger. Flinke, geniale særinger.