EN HELVEDES SLITESEIER TIL METALLICA

Når det hele starter med en tur innom "Metallica-museet" (for oss som hadde svinedyre Whiplash-billetter) for å dra noen powerchords på planken til James Hetfield, sier det seg kanskje selv at denne karen ikke kommer til å være den mest surmaga kritikeren denne kvelden i Telenor Arena:

Så var det endelig klart for oppvarmingsbandet Kvelertak. Dette skulle være rogalendingenes store sjanse til å få skinne på hjemmebane, foran familie, venner og "hjemmefansen" som det heter på fotballspråket. Og der sa jeg det: "FOTBALL". For allerede under antatt fete versjoner av gromlåtene "Bruane Brenn" og "Mjød" gir lyden oss en påminnelse om hva Telenor Arena EGENTLIG ble bygd for å huse: fotball.

Som om jobben som oppvarmingsband ikke var tung nok fra før.

I tillegg er scenen, en "øy" uten vegger midt i folkehavet, bygd for guder (les: verdens største metal-band) som har hatt 37 år å vokse seg schwære på. Et format jeg var veldig spent på hvordan Kvelertak skulle takle, men her har åtte måneder på veien med Metallica virkelig gitt resultater. For en selvtillit Erlend Hjelvik og CO utstråler der de vandrer rundt, nesten litt sånn Kirk Hammett-aktig, poserer og spiller så blodtight som bare Kvelertak kan det.

OK, lyden var lav og kjip, men sånn er det jo bare med oppvarmingsband - de skal ikke skinne sterkere enn hovedattraksjonen. Derfor er det med den dypeste respekt jeg skriver dette: Kvelertak er det beste oppvarmingsbandet jeg har hørt på en Metallica-konsert. Med lyden på nivå 4 av 10 presterer de å få hele fotballarenaen til å klappe takfast og synge med på låtene "1985", "Evig Vandrar" og ikke minst avslutnings-rysaren "Kvelertak". For en bragd, og for en erfaring dette bandet kan putte i bagasjen før de fyker ut på sommerturné. Kudos!

Så spilles Ennio Morricones gåsehudfremkallende intro "The Ecstasy of Gold" over anlegget og vi vet at gudene straks kommer til å stå der foran oss igjen. Tromme-introen før "Hardwired" dundrer i mellomgulvet og bringer håp om at lyden faktisk skal holde mål på fotballbanen denne kvelden. Men det gjør den jo ikke.

Først litt eufori av å få se disse ikonene fra gutteroms-plakatene mine i levende live foran meg, men når jeg kommer til meg selv innser jeg at jeg står inni en stor klump med havregrynsgraut og hører på noe som ligner på tittelsporet fra det siste albumet til Metallica (som jeg liker ganske godt).

Heldigvis er denne fotballbanen såpass stor at gulvet fremstår ganske glissent 6-7 meter fra scenen og ut mot tribunene. Dermed er det mulig å bevege seg fritt omkring på leting etter substans i lysbildet. Jeg finner det ikke før James og CO rutinepreget har slitt seg gjennom "Atlas, Rise!" og nesten hele "Seek & Destroy".

Så kommer den første av i alt tre kinderegg-overraskelser denne kvelden: fantastiske "Motorbreath". Punk-metal fra Kill 'Em All. Fantastisk låtvalg, men fremdeles er det noe slapt over bandet og ikke minst publikum. De store gledesbrølene uteblir. Det samme gjør Hetfields spontane kjærlighetserklæringer mellom låtene. Det hele virker regissert. En helt vanlig kveld på jobben for tidenes største band.

Slik fortsetter det gjennom "Sanatarium", "Now That We're Dead" (inkludert en flau alle-er-med-og-spiller-tromme-seanse som kanskje hadde passet bedre under åpningen av Lillehammer-OL), "Confusion" etc. Skulle jeg kastet terning på første halvdel av konserten hadde det nok blitt en slapp toer(!).

Men så åpner bassist Rob Trujillo og gitarist Kirk Hammett den lille, gule plastballen inne i kinderegget med en morsom doodle-versjon av A-Ha-låta "Take on me" før festen endelig tenner på alle plugger med ... PØNK så klart.

James slenger på seg den gamle dongeri-vesten full av fete jakkemerker, synger "I got something to saaaaya!" og setter i gang Misfits-coveren "Last Caress" - og derfra ser han seg ikke tilbake.

(For de som satt på tribunen må lyden ha vært helt forferdelig, men på ett eller annet vis fant jeg et kurant sted ganske nært scenen der det var mulig å skille "Sad But True" fra "Nothing Else Matters".)

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om mine orgasmeøyeblikk i episke "One", "Master of Puppets og ikke minst den hyggelige overraskelsen "Creeping Death" på settlista. Men det er faktisk en "ny" låt jeg vil trekke fram som kveldens store høydepunkt: "Moth Into Flame" fra Hardwired (2016). Låta beviser at Metallica fremdeles har noe å fare med etter en rekke pinlige utgivelser siden slutten av 90-tallet.

Og alle som, hver gang vi publiserer en sak om Metallica, fyller kommentarfeltene våre med gaum som "Lars kan jo ikke spille", "Lars er den griskeste klysa i bransjen" og "alt etter Puppets er dritt" - ja de kan faen meg bare brenne i trollsofaene sine. Skjerp dere! Hva har DERE fått til, sammenlignet med dette danske geniet? Og han speller da for faen helt greit.

Og for et deilig innovativt lysshow da, med små, søte DRONER som flyr i formasjon. Fantastisk.

Konklusjon: Metallica beholder trona i uoverskuelig framtid, men trenger altså ni låter og en pønk-klassiker før de får fart på fotball-arenaen utpå Fornebu, og Lars til slutt kan skrike "OSLO, FOR HELVEDE!".

Terningkast: Æ kosa mæ!