Def Leppard fillerista bartebyen!

Trondheim fikk som fortjent etter en lengre periode med drittvær. Solskinn i form av Def Leppard i høygir, som utvilsomt leverte varene på høyt nivå under Trondheim Rocks.

Vokalist Joe Elliott er 63 år gammel. Og vet du hva? Til tross for at han ligner mer enn bittelitt på en slags deluxe versjon av Aslag Haugen fra Hellbillies ikledd fløyel og med en engleaktig, nesten gudommelig perfekt hårmanke... Nei vettu hva! Det er ikke noe "Til tross"!

Mannen er suveren. Vokalen er stødig, rutinen oser og mannen har altså en sånn profesjonell ro som skriker: "I got this" på et selvsikkert og sexy skyhøyt nivå. Han er pur klasse. Og jeg ønsker meg sånn rød fløyelsblazer som han har på starten av konserten. Akkurat sånn. Og det håret. Om det finnes en gud, så er det akkurat sånn hår han har.

Men nok om at en mann på 35 år NESTEN har forelsket seg i en herreman på 63 år. For han var ikke det eneste man forelsket seg i. Gitarduoen av Collen/Campbell skal ha en enorm honnør. Jeg bøyer meg i støvet for å naila den PERFEKTE 80'talls gitarlyden! Gitarlyd som er AKKURAT sånn som det skal være! Ikke no klysete "moderne sound" som noen band fra 80-tallet vrengte om til etter noen triste skiver på 90-tallet når man skulle "fornye seg". Def Leppard sin gitarduo er har ALT på stell! Spellinga, soundet og noen heseblesende soloer, spesielt fra Phil Collen. Støvet som virret litt rundt på Trondheim Rocks, var bare der for å ha noe å bøye seg i.

Det blir også for dumt å ikke nevne hvor umåtelig fascinerende det er å se en trommeslager spille skarptromme med foten via en spesiell rigg er magisk. Altså, det ligger ikke en skarptromme på bakken, men det er en slags pad av noe slag som ligger på bakken. FORDI. Ja... Def Leppard er "det bandet med en trommis som mangler en arm". En trommis som mistet armen i en bilulykke og fikk tid, tålmodighet og kjærlighet fra sin bandfamilie til å lære seg å spille trommer på en helt ny måte. Som for mange hadde vært en umulighet. Mannen, myten og den mesterlige trommisen Rick Allen. Allen loser bandet trygt og svært stødig igjennom låtene og klinker til og med på med en bombastisk trommesolo. Nok en gang... støv...bøying... umiddelbart. For mannen som kalles "The Thunder God".

Vi må jo fort svinge innom det litt mindre viktige, men dog det som er "en del av pakka" av å se et stort liveband på en hovedscene. Det visuelle. Def Leppard gjør det som de fleste menn over 35 år (Undertegnede inkludert) har en lei tendens til å gjør. De leker for mye med "artig filter" på videoer. Undertegnede har leflet flaut med "kule effekter" som tegneseriefilter, "se ut som vi går fort" filter, "Under havet" filter osv på sosiale medier igjennom tidene og tenkt "dette er gøy". Men når Def Leppard tar det til scenen, så blir faktisk det eneste som kanskje viser alderen. Den bittelitt dårlige beslutning av å klinke på litt "artige filter" på enorme videoskjermen. Tar det vekk fra opplevelsen musikalsk? På ingen måte. Blir det litt gubbete? Ja, gjør jo det.

Hitparade ble levert på rekke og rams, ispedd litt nye låter fra deres nyeste skive "Diamond Star Halos" fra ifjor sommer og en instrumentallåt med tidligere nevnte trommesolo. De har svære muskler av noen hits og er på ingen måte redd for å flekse de. Som seg hør og bør! Spesielt trioen på enden av settet er jo på kanten til latterlig. "Pour Some Sugar On Me", "Rock Of Ages" og "Photograph" er så vanvittig catchy og allsangvennlig at de fleste andre band burde bare sette seg tilbake eller... bøye... seg.... du skjønner nok hvor vi skal med den... du veit...

Støvet.