BRUCE DICKINSON PÅ FOLKETEATERET: Hjem og skifte truse nå

Der satt'n. Skryte-selfie med Bruce, etter 30 år med gudedyrking. Måtte skifte truse da jeg kom hjem og fikk ikke sove på flere timer på grunn av adrenalinet. Jeg var i himmelrik. Og hva med showet til Dickinson i Folketeatret?

— Næmmen, er det ikke Brucern! Fett show, mann. Alt vel ellers? Ungene vokser og trives?

Skal si noen ord om det, men først må jeg bare si klart ifra: Det er ikke en objektiv journalist som skriver dette. Ja, jeg er journalist. Men jeg er også en journalist som har brukt store deler av livet mitt på å forgude Iron Maiden, og spesielt vokalist Bruce Dickinson.

Jeg har sett "Live After Death"-VHSen så mange ganger at den har gått ned i vekt. Jeg vet nøyaktig når venstrearmen til Brucern går i været mellom de to første tekstlinjene i "The Rime of the Ancient Mariner".

Iron Maiden er en livsstil, en religion og en lidenskap. Derfor er jeg på ingen måte objektiv når jeg skriver dette, så du får ta det som et "slik var det å møte barndomsidolet sitt" mer enn en anmeldelse av "Bruce Dickinson - Spoken Word".

Jeg kan gjøre meg ferdig med selve møtet og selfien først: I slike situasjoner vil man jo bare framstå som en kul, verdensvant radioprater som tilfeldigvis var i samme bygning og bare: — Næmmen, er det ikke Brucern! Fett show, mann. Alt vel ellers? Ungene vokser og trives?

— Sooo, Bruce. Are you comfortable with selfies?

Slik er det jo ikke.

Sannheten er at jeg har pepret den (stakkars) norske manageren med mailer og telefoner og slikka henne langt oppetter ryggen for å få et intervju med barndomsidolet mitt. Det gikk dessverre ikke. Maiden-maskineriet legger bånd på vokalisten om dagen, så intervju skulle vise seg å være utelukket. Plan B: håndhilse, og kanskje en selfie.

Så der står jeg, i en slags kø sammen med en gjeng andre rævslikkere for å få noen sekunder med Bruce. Og jeg kjenner allerede der at jeg bare kan glemme å være kul. Jeg har mer enn nok med å holde meg på beina. Det er mannen som synger "There goes the siren that warns of the air raid" jeg skal møte, tross alt.

Men, til tross for mitt fårete "dette-har-jeg-ventet-lenge-på-glis" og at Bruce helt sikkert er sliten etter nesten tre timers prat på scenen - så blir det faktisk veldig hyggelig. Jeg får slengt inn litt skryt av showet hans. Han stiller faktisk spørsmål til MEG! Plutselig er vi ferdige og jeg klarer ikke å la være. Jeg må bare spørre, på ekte trønder-engelsk: — Sooo, Bruce. Are you comfortable with selfies?

Så blir det faktisk veldig hyggelig

— SURE! sier han. Og der var (i skrivende stund) over 200 likes på facebook sikret. Et minne for livet.

Hurra! Det ble ikke kleint. Det ble akkurat så enkelt, proft og fint som det skal være - og det er det ikke jeg som skal ta æren for. Det ble slik fordi Bruce Dickinson er en fantastisk flott fyr. Jeg hater når andre bruker uttrykket "hel ved" (herregud så hæslig pompøst), men her er det på sin plass.

Så, hvordan var showet?

Her må jeg allerede her beklage mangelen på bilder. Nok en gang er det Maiden-managementet som setter ned foten: Ingen bilder. Men her er i det minste et mobilbilde av den enkle scenen FØR Bruce kom på (Folketeatret er passende nok kledd i Phantom of the Opera-ramme for tiden):

I salen var det omtrent sytti prosent Maiden-jakker, t-skjorter, capser og beltespenner. Sånne som meg, som satt og venta på noe juicy nerde-stoff om tekstene på "Seventh Son", oppvarmingsøvelser, backstage-ritualer og låtskrivingsprosesser med Steve Harris. Men, akkurat som i selvbiografien "What Does This Button Do?", blir det lite av slikt denne kvelden.

Etter en video som oppsummerer karrieren til Bruce, kommer han inn på scenen. Jeg må si jeg slapp et lettelsens sukk med det samme jeg så ham der oppe. Den fryktelige "Skavlan-jakka" og business-mann looken var erstattet ...

... med grå joggebukser med Skippern-logo på, utvaska t-skjorte, alt for varme vintersko og Swiss Air Force-caps. Også må jeg si det er fett å se at mannen, som for tre år siden gikk gjennom en brutal kreftbehandling, er i ferd med å spare til halvlangt hår (han har samlet det i en liten hestehale på skryte-selfien min over her).

Bruce begynner med begynnelsen. Jeg må innrømme at oppvekst-delen i rockebiografier er det jeg skummer kjappest gjennom, likevel er det de formative årene Dickinson bruker mest tid på. Og det er for så vidt greit når du ble mørbanket av pedofile lærere på "boarding school", når du nesten tok livet av inspektørens bikkje med hjemmelaga eksplosiver, når du bestilte to tonn heste-dritt som ble levert på skoledøra og ble utvist etter å ha pissa i personalets lunsj.

Bruce er en fantastisk formidler. Til vanlig ser vi ham med Union Jack i hånd, elleve kostymeskift, egyptiske kulisser og verdens mest ikoniske metal-band i ryggen. Her er det kun et bord med et par vannflasker, en pils og lesebrillene hans. Likevel blir det aldri kjedelig.

Ett av høydepunktene kommer når vokalisten blar opp et bilde av seg selv fra Fear of the Dark-turneen, peker på en MJ-logo på de svarte lær-skoene på bildet med laserpennen og sier:

• Det mange ikke visste, meg inkludert, er at jeg har stått på scenen med verdens største metal-band iført Michael Jackson-sko.

Til rungende latter i salen.

Jeg kunne ønske meg mer slikt. Noen flere sneak peeks inn i livet til Maiden-Bruce, og litt mindre oppvekst, fekting og fly. Men herregud, fyren må være møkka lei av å snakke om disse tingene, og viktigst av alt: Bruce Dickinson er ikke bare vokalist i Maiden. Han er så mye mer. Han er en mann med lopper i blodet som stadig er på jakt etter å lære noe nytt. Finne ut hva verden har å by på.

"Very Naughty Boy"

Dette, forteller Bruce, var også årsaken til at han forlot Iron Maiden tidlig på 90-tallet. Et mystisk kapittel i livet til metal-ikonet, som det var digg å få et lite innblikk i denne kvelden på Folketeatret.

Likevel føles det som at vi blir holdt på armlengdes avstand gjennom et nokså kalkulert show. Selv når Bruce skal svare på spørsmål fra publikum er det få spontane historier å høre, men nå vet jeg i det minste at Bruce digger BÅDE Lord of the Rings og Harry Potter, beskriver seg selv med de tre ordene "Very Naughty Boy" og angrer bittert på at han sa ja til denne fryktelige Bohemian Rhapsody-duetten med Montserrat Caballe:

Nå har jeg virkelig prøvd å være skikkelig kritisk her, som en ekte journalist. Men faen heller, sannheten er jo at det egentlig er mer enn nok bare å få være i samme rom som denne mannen. Sånn er det å være Maiden-fan.

Og det vet vel du, kjære leser, som har blitt med helt til slutten av denne teksten. Du er Maiden-fan. Så innrøm det. Du hadde skvetta litt i trusa du også?