Alice in Chains på Tons: LANGT NERRI SVARTASTE HØLET

Noen gang lurt på hvorfor de heter Alice in Chains? Vel, la meg si det slik: Når Alice faller ned i hølet er det ikke noe Eventyrland hun havner i, hvis Jerry Cantrell og CO fikk velge. I dette hølet blir hun bastet og bundet i bondage, lenket fast og «rundp...».

Kanskje var det dette som tiltrakk min oppmerksomhet da jeg som 14-åring hørte albumet Dirt for første gang: Evnen til å tenke slike syke, mørke, jævlige tanker. Skrive de mest psykotiske tekstene som tok meg med ned i dette hølet hvor ingenting er forutsigbart. Fra den dagen jeg så «Would» på MTV har jeg elsket Alice in Chains. Og det kommer nok denne anmeldelsen til å bære preg av.

Så. Fest setebeltene. Hold deg fast. Gjør deg klar til en runde nerri svartaste hølet sammen med en 90-tallsnostalgiker med hang til de møøøørke sakene.

Barndomsheltene mine, minus avdøde Layne Staley pluss nyvokalist William DuVall, slentrer inn på scenen. Produksjonen består av en veldig enkel, firkanta lysrigg og et trommesett. Deilig, må jeg innrømme, etter en dag med litt vel mange metalband som er mer staffasje enn fet musikk.

Mike Inez, bassisten med metalverdenens slappeste strenger, og trommis Sean Kinney setter i gang «Rain When I Die», treffende nok etter to dager i pøsende regn på Fredriksten festning. Lyden avslører en noe dempet vokal, noe som heldigvis kommer seg etter hvert, og en stødig DuVall som tar opp arven etter Staley på en verdig måte.

Så smeller de i gang med «Them Bones» som låt nummer to, og jeg er i ekstase - men ekstasen avbrytes av et merkelig syn. Jeg må gni meg i øynene for å tro at det er sant: en diger, hvit kanin løper rundt i folkehavet på Fredriksten festning. Et uvanlig syn på en rockefestival, men det som er så rart med denne kaninen er at han løper på to ben, og er kledd i jakke, vest og skjorte med sløyfe. Jeg ser ham gløtte ned på et stort lommeur før han piler avgårde mellom en W.A.S.P.-fan fra Kløfta og en Maiden-nerd fra Haugesund.

Jeg følger etter.

Kaninen forsvinner bak en av festningsmurene og jeg løper så fort gummistøvlene mine kan bære meg over de glatte brosteinene. Men kaninen er som forduftet. Det eneste jeg finner er et stort, svart hull bak en kanon.

Jeg hopper neddi.

Alt er svart. Det er som om jeg svever. Aner ikke om jeg faller raskt eller sakte. Mangler holdepunkter. Men så ser jeg noe. En boks laget av treplank. Jeg svever nærmere. Boksen åpner seg. Det ligger en mann der nede i mørket. En nålespiss sitter fast i armen hans og blodet pøser. Fyller boksen. Demningen brister. Blodet flommer over et nakent par som ligger og puler i et hjørne. Når de snur ansiktene mot meg ser jeg at de ikke er mennesker, de har nebb, og de ligner mistenkelig mye på Tony Iommi (Sabbath-gitaristen) og Courtney Love (Cobain-kjerringa).

De kommer mot meg. Hakker på magen min til det går hull på huden. Det er ingenting der inne. Jeg er hul, bortsett fra et vepsebol som eksploderer. Millioner av veps strømmer ut og inn i ørene mine. Stikker hver eneste hjernecelle og sprøyter inn små doser med flytende heroin.

Det er deilig. Jeg faller bakover, kroppen er plutselig laget av keramikk og går i tusen knas når den møter brosteinen på Fredriksten festning. Jeg ligger pulverisert. På nøyaktig samme sted som kong Karl XII døde i 1718.

Det er morgen.

En frivillig festival-arbeider kommer gående med et støvbrett. Hun koster opp keramikk-støvet, rusler bort til en søppeldunk og tømmer brettet.

Takk for reisen, Alice in Chains.

Og Tons of Rock: kan dere være så vennlige å plukke meg opp herfra og lime meg sammen igjen?