ALICE COOPER i Oslo Spektrum: Sjokkerende bra!

Sjokkerende god vokal-leveranse fra gudfar/bestefar Alice Cooper. Sjokkerende velsmurt teater. Sjokkerende få folk i salen.

Alice Cooper leverte i Oslo Spektrum
Author: Torkil TorsvikPublisert 7. juni 2022
Sist oppdatert 29. juli 2022

Mannen er 74 år gammel. Det er helt rått å fremdeles være tidsvitne når sjokkrockens gudfar Alice Cooper synger seg gjennom en over 50 år gammel låtkatalog – og det med en imponerende utholdenhet! Her burde flere kjent sin besøkelsestid.

Oslo Spektrum er glissent besatt denne kvelden, uten at det setter en demper på stemninga når Alice Cooper og bandet hans åpner med Feed My Frankenstein.

Nede på gulvet ser jeg sju-åtte år gamle barn heve hendene i været sammen med pappa. Foran meg på rad 7 sitter en mann på rundt 80 år og spiller lufttrommer på andrelåta No More Mr Nice Guy fra 1973.

Alice Cooper i Oslo Spektrum

En tidsreise er i gang. Før kvelden er omme skal vi innom låter fra 1971 og fram til fjorårets «Detroit Stories». Etter å ha opplevd aldrende vokalister som David Coverdale, Joey Tempest og Dave Mustaine de siste fem dagene er det klart jeg er skeptisk ...

Kan 74 år gamle Alice Cooper raspe seg gjennom over 20 låter på en kveld? Svaret er ja.

Det er bare å slå fast først som sist: Cooper leverer varene. Tre låter inn i settet har han tatt oss med til 1991, 1973 og 1989 (med Trash-låta Bed of Nails). På sistnevnte går den eminente gitar-gudinnen Nita Strauss ned på kne foran mannen som har sjokkert, gledet og underholdt verden i snart seks tiår.

Nita Strauss

Jeg hadde forventet mer juks, tracks og hjelpevokal – ala Whitesnake-konserten sist torsdag …

LES ANMELDELSEN: Whitesnake i Hamar

… men her står mannen, som kunne vært pappaen til halvparten av de gråsprengte publikummerne foran meg, og synger nøyaktig like bra som han gjorde sist jeg så ham (Stockholm, 2010).

Representanter fra min generasjon (90-talls-tenåringene) eksploderer i jubel når det blodtighte Alice Cooper-bandet fyrer av Hey Stoopid. En anthem for oss som satt og glodde på VHS-opptak av MTV og Headbangers Ball i 1991.

Alice Cooper-fansen i Oslo Spektrum

Så drar Cooper fram munnspillet og spiller duell-solo med gitarist Tommy Henriksen som intro til Fallen In Love fra 2017. Det er lekkert levert av dem begge. Tankene flyr i retning «er det virkelig mulig å skrive låter som fenger i over 50 år???», noe som blir bekreftet med låtene Be My Lover og Go Man Go, som spilles butt i butt.

Den ene er fra 1971-albumet Killer. Den andre fra fjorårets Detroit Stories. FEMTI ÅR skiller de to låtene. 80-åringen foran meg jubler vilt for dem begge.

Alice Cooper med Spektrum i sin hule hånd

Medleyen går over i den velkjente linja «The telephone is ringing …» og Under My Wheels er i gang. Vi er tilbake i 1971 før reisen tar oss til 80-tallsklassikeren He’s Back (The Man Behind the Mask) hvor morderen fra Fredag den 13.-filmene «Jason» kommer inn og skjærer over strupen på en liten jente.

Alice Cooper har tona ned teater-effektene siden sist, men vi får så det monner. På Go To Hell kommer Coopers kone inn på scenen og svinger pisken. Ifølge sjokkrock-gudfaren selv er hun en av årsakene til at han fremdeles klarer å reise rundt med dette spetakkelet i en alder av 74.

HØR INTERVJU: ALICE COOPER i podcasten Gammal Maiden.

Alice Cooper

På låta I’m Eighteen klarer bandet til og med å skape et slags 70-tallssound, og her synger Cooper eksepsjonelt bra. Monsterhiten Poison får salen til å eksplodere, men her blir det litt for tydelig for undertegnede at tre gitarister ikke alltid er en god idé.

Tre leadgitarister i samme band blir til tider for meget. Virtuos-stjerna Nita Strauss flankeres av fantastiske gitarister: Tommy Henriksen og Ryan Roxie (for anledningen kledd som Langemann og Sorte-Bill). Amerikanske rockere med heftige merittlister som kniver om å spille flest hylere kan bli litt mye, synes nå jeg. Men lydfolka gjør en utmerket jobb og klarer stort sett å balansere "ronkurransen".

Ryan Roxie og Nita Strauss

Men jeg skal ikke syte. Fy flate for et show. Det går slag i slag her. Ikke et eneste daupunkt og sømløse overganger mellom dansende babyer på Billion Dollar Babies og Roses on White Lace. Sistnevnte er krevende å synge, men Alice Cooper viser ikke antydning til stamina-trøbbel. Vrælinga på låta Steven er umenneskelig levert!

74 år gamle Alice Cooper imponerer

Men selv en 74 år gammel supermann må få seg en pause. Det kommer soloer her fra de nevnte gitarheltene og det vel så erfarne kompet (trommisGlen Sobel og bassist Chuck Garric). Sikkert på sin plass, men skal du se Alice Cooper senere på denne turneen er det kanskje her du bør legge øl-/dopausen.

Chuck Garric, Ryan Roxie, Nita Strauss og Tommy Henriksen

Den velkjente giljotinen kommer inn og halshugger Alice Cooper, som kjapt gjenoppstår fra de døde på låta Escape. Teater-forestillingen fortsetter med Teenage Frankenstein og ekstranummeret School’s Out. Cooper får velfortjent og rungende hjelp fra salen på refrenget.

De 100 minuttene det tok å komme seg hit er så velregisserte og sømløst satt sammen at jeg godt kunne klart et par låter til.

Alice Cooper forlater en fornøyd forsamling med konfetti i håret. Denne kvelden har 74-åringen klart kunststykket å underholde Eighteen år gamle tenåringer, barn som fyller Eighteen om ti år og gæmliser som var Eighteen i 1972. (Og oss innimellom da.)

RESPEKT.

Alice Cooper og Nita Strauss