ZZ TOP: Sløyeste gutta på Tons Of Rock!

La oss begynne med det åpenbare. ZZ TOP speller blues. Og blues vi får servert, går ikke akkurat fort. Det er ikke forrykende tempoer, heseblesende pyro eller menn i sin sprekeste alder. Men du er nå i ferd med å bli drittlei bøyninger av ordet «SLØY».

Fordi på denne festivalen har vi blitt servert masse og mye av de alle fleste, men her er det altså tre gamle kæller som bergtar et fullsatt Ekebergsletta med seige deilige barblueslåter. Og flere av låtene går betraktelig saktere enn albumversjonene. Men i stedet for å låte treigt og gubbete, så låter det … Nå kommer det … SLØYT.

ZZ TOP låter så bakpå og kult at man kan ikke la være å smile. Det er noe vanvittig tøft med å bare ta livet med knakene ro, dra på seg non ordentlig glorete dritkule antrekk og labbe ut på scenen og fleske til med noe real bluesrock.

Og spydspissen Billy Gibbons er mulig litt rusten i knæra, men gitaren freser ut klokkeklare gitarsoloer i fleng! Billy Gibbons har en helt ok sangstemme, men den mannen synger igjennom gitaren. Og det låter så sjukt fett. Og ikke minst … SLØYT!

Når det kommer til blues soloer så hylles surpompen Eric Clapton opp i skyene, trusefukteren John Mayer smelter hjerter og ørtåførtitusen gitarartikler blir skrevet i året om Joe Bonnamassa. Men Billy Gibbons gjør det ingen av de klarer.

Å smelte tryner til oss glisemikler på rockefestival ikledd en Bobbysocks-verdig jakke, mens han har på et slags hattesystem ingen blir helt kloke på! HVA ER DET GREIENE HAN HAR UNDER HATTEN?! Jo det skal jeg fortelle deg. Det er noe SLØYE greier og mer trenger vi ikke å si om det.

Og på hans høyre side står dessverre ikke hans gamle venn Dusty Hill, som dessverre gikk bort for noen år siden, men mannen som etter Dusty Hill sitt ønske tok over. Nemlig Elwood Francis. Mannen som kommer ut med en 17 strengers bass. En slags breibeint åpningsvits. DET er en SLØY vits.

Elwood og trommis Frank Beard holder alt samla mens Billy Gibbons leker seg rundt med sløye gitarer og egenskaper som matcher. Backdropen er den mest minimalistiske på hele festivalen. Der står det enkelt og greit, svart på hvitt: ZZ TOP : LIVE IN CONCERT. Det er så enkelt, så ryddig og pur klasse.

Ofte hender det at de gamle er eldst. Personlig er jeg ikke nådeløs med å slenge med leppa om at visse band bør gi seg. «Nå holder det, detta holder ikke mål lenger» kan jeg glatt lire fra meg. For det handler om å eldes med stil. Passe på at bandet ikke blir slappe, treige og sosete. Men når det kommer til ZZ TOP, så har de blitt litt treige, men kompenserer med å ha blitt SLØYERE enn de allerede var fra før. Å bli litt seige uten å bli sirumpa er en kunst.

OG HUSK! Neste gang du skravler med noen om bluesgitarister, så for guds skyld nevn Billy Gibbons. Fordi i skrivende stund, så tipper jeg gitaristen i Greta Van Fleet, som står bak scenen og snart skal spille, kjenner på følelsen av å måtte gå på scenen og spille blues-soloer etter en mester i faget har satt skapet så durabelig på plass på samme scene.

Det må kjennes litt lite sløyt ut.