Wig Wam På Rockefeller

Wig Wam er ringrever. Siden 2001 (med noen inaktive år fra 2014 til 2019 inni der) har bandet leflet med velspilt tungrock med catchy refreng og en solid klype humor. Ikke helt over grensa til kødd som f.eks Steel Panther, men mer som et slags lurt smil og et solid blunk som forteller at de skamløst koser seg med litt troper og stereotyper fra 80-tallets stadionrock.

Håper jeg ihvertfall.

Radio Rock sin egne Stein Johnsen (Radio Rock Live) har pratet uhyre varmt om bandet i noen år nå, så undertegnede er klar for å oppleve sin FØRSTE Wig Wam konsert. 20 år har gått siden de dro i land den norske finalen i MGP med «In My Dreams».

Det skal feires.

Og det feires med en solid setliste og en joker av en coverlåt med en gjestegitarist jeg virkelig ikke hadde på bingokortet. Mer om dette om litt.

Bandet går på og lyden slår som en slegge.

"Hard to Be a Rock 'n' Roller" smeller godt og setter standarden. Og utenom litt gitarkabel-fikleri mellom to låter, så er lyden massiv og klokkerein. Jeg våger å påstå at det er noe av det beste lydmessig balansert jeg har hørt på Rockefeller.

Men suppa blir ikke god uten de riktige ingrediensene. Og jeg må innrømme. Som en ikke spesielt aktiv Wig Wam-lytter, så fikk jeg solid bakoversveis. For fy fasan som dette bandet spiller.

Trommeslager Øystein Andersen er stram som fy. Men hvorfor han har hodelykt på hodet store deler av konserten aner jeg ikke. Men om det hjelper så får han bare kjøre på. For den skuta der er stødig.

Bassist Jansen og gitarist Holter har ikke fryktelig mye interaksjon, men er godt samlet og fyller hverandre perfekt ut. Her er det rutine ute og går.

Også er det mannen foran da.

Åge. Glam’ern.

Fy fader så mannen synger. Dette er en mann som har tatt vare på stemmen. Og jeg skjønner FRYKTELIG godt hvorfor denne mannen har vært involvert i bla musikaler. Her er det kraft, kontroll og lekenhet i stemmen de fleste faktisk bør misunne litt. Fader heller. Jeg misunner det.

En særdeles trivelig og folkelig frontman er han også der han forteller om hvordan bandet ble til, hvordan betydinger av låter har forandret seg over tid og en og annen penis-vits sånn for å ikke bli for rund i kantene. Han har folk med seg i sin hule hånd og holder stemninga oppe.

Ekstra gøy er det selvsagt når han forteller om Ivar Dyrhaug og konsekvent kaller han «Ivar Dyrhæv». Det er deilig folkelig.

Og vi får selvsagt alle hitsa, som "Never Say Die", "Human Fire", Peacemaker intro-låta "Do Ya Wanna Taste It» og 20 år gamle "In My Dreams". Sistnevnte med litt reggae-fleiping blant publikum.

Men du? Huskeru den coverlåta jeg nevnte? Med gjestegitarist jeg ikke hadde på bingokortet?

«I Was Made For Loving You» av Kiss. Dagens andre coverlåt etter deres versjon av “I Turn To You» av Melanie C fra Spice Girls.

Og for å være med å shredde litt gitar på denne ikoniske Kiss-låta?

Markus Neby.

Ja han kisen fra NRK og sånn.

Og det funket som juling. Som Torkil Torsvik hadde sagt: "Sjå på guten". Neby kan sin gitarshredding.

Så for alle Wig Wam frelste, alle rockeglade og denne meget imponerte Wig Wam live-debutanten, så er det ikke annet å gjøre en å applaudere.

Denne var bunnsolid og regelrett imponerende.

Få de med deg om muligheten byr seg. Enten du har peiling eller ikke. For dette er en fest du ikke vil gå glipp av.