WHITESNAKE I HAMAR: 80-tallsfest med storsjarmøren og kroaten

Tidsreisende: 8000 konserthungrige nordmenn, post pandemi.

Utgangspunkt: asfaltplassen utenfor Vikingskipet i Hamar.

Tidsmaskin: svenske monsterhits, sjarmbomba David Coverdale og en fyr fra Kroatia.

Destinasjon: We’re heading for Venus og seint åttitall.

Først et lite hjertesukk, for jeg skulle så gjerne fortalt hvor bra våre barndomshelter i Europe leverte denne kvelden. Men sorry, Joey Tempest: foto-tillatelsen kom aldri, så da blir det ingen omtale heller. Jeg tenker det må være mulig for en gjeng kjekke svensker å la hardtarbeidende konsertfotografer gjøre jobben sin. (Hva med de 8000 smarttelefonene som fyker i været for å filme når synth-riffet på The Final Countdown dundrer ut over Mjøsa?)

Enter Whitesnake:

Plutselig står han der. Mannen jeg kun har sett på plakater, i kulørt presse og i musikkvideoer. Storsjarmøren David Coverdale. Jeg får de derre frysningene som gjerne bølger gjennom kroppen når man ser en stor verdensstjerne på ekte for første gang.

Han gestikulerer, tar seg til skrittet, gnukker mikrofonstativet og flørter slik bare Coverdale kan. I fem tiår har denne mannen levd for å underholde. Det synes.

Hver eneste håndbevegelse, hvert hoftevrikk og hvert blikk ut i publikum oser av sceneerfaring og lidenskap for frontmann-rollen.

Det får meg til å tenke på alt han må ha opplevd fra tidlig karriere, via Deep Purple, utallige Whitesnake-besetninger og fram til i dag. Jeg kjenner på en dyp respekt for en av tidenes største i entertainer-faget idet han gjør et forsøk på å vræle en av sine klassiske introduksjoner: «’Ere’s a song for ya!»

Og allerede der går det opp for meg: alle ryktene jeg har hørt er sanne. Før denne konserten har flere Whitesnake-kjennere som har fulgt Coverdale i årevis visket meg i øret at den 70 år gamle vokalisten egentlig burde lagt opp for lenge siden.

At stemmen hans ikke holder lenger.

Allerede i coyote-hylet i starten av låta Bad Boys er det tydelig at den viltre, raspete Coverdale-snerten vi kjenner fra 1987-albumet «Whitesnake» er borte. Det vil si, den er der innimellom, men den drukner fullstendig i øset fra det seksmanns- og kvinnesterke bandet Coverdale har med seg.

Det som likevel er bra er at rockelegenden selv er fullstendig klar over sine begrensninger. Like ofte som han synger selv snur han mikrofonen mot publikum for å få hjelp, men nede i folkehavet er det ikke mye bistand å få. Her er det nok flere covid-trøtte hedmarkinger på jakt etter en etterlengtet folkefest enn det er ihuga Whitesnake-nerder som kan alle tekstene på rams.

Jeg klager ikke, jeg er nord-trønder og dermed godt vant.

Nei, hjelpen kommer bakfra: kroatiske Dino Jelusick, som fungerer som keyboardist og viktigst av alt, hjelpevokalist. Fy flate som den mannen synger. Alle stedene der David Coverdale sliter hopper Dino inn og fyller på med en vanvittig kraft og timing. Og det fungerer!

(Får bare beklage manglende foto av Dino da han ikke var synlig fra fotograva under den tilmålte fototiden.)

Hvorfor? Fordi Coverdale later som ingenting hele veien.

Storsjarmøren flørter oss i senk med vrikkingen sin. Blankpolerer mikrofonstativet med sine velkjente runkebevegelser, fører fingrene følsomt gjennom den fyldige hårmanken og gir oss et scream her og et stønn der. Akkurat nok til at vi aldri er i tvil om hvem som eier scenen. Og kanskje viktigst av alt går han aldri i den sedvanlige fella å klage på stemmen, kremte eller skylde på forkjølelse.

Dessverre ligger frontmannen veldig lavt i lydmiksen på de to første låtene Bad Boys og Slide it In. Det er kroaten Dino som tar seg av det meste av historiefortellingen, sammen med gitaristene, bassisten og nok en keyboardist som alle korer klokkereint. Men på tredjelåta, den nydelige powerballaden Love Ain’t No Stranger, kommer stemmen mer til sin rett og jeg hører for første gang den velkjente Coverdale-klangen.

Og det var egentlig alt som skulle til.

Nå som jeg vet at klangen fremdeles er der, langt inne i miksen et sted, kan jeg begynne og nyte konserten til fulle. Det første som slår meg er hvor inni helsike bra trommis Tommy Aldridge spiller. Han er den eneste der oppe på scenen, i tillegg til bandsjef Coverdale, som har spilt i Whitesnake i epoken de fleste av kveldens låter er hentet fra:

80-tallet.

Det er nesten så tårene presser på.

Der sitter han med krøllene sine. Dobbel basstromme-pionéren som blant annet har spilt med Ozzy Osbourne, Gary Moore og Thin Lizzy med sin signatur-trommestikke-sveiv over hodet mellom slagene på skarptromma. Kraften han legger bak slagene er umenneskelig med tanke på at mannen har overlevd 72 runder rundt sola.

Etter Fool For Your Loving må far Coverdale få seg en pustepause på kammerset og det er tid for soloer.

Og her skal alle med. Til og med vår kjære venn Dino fra Kroatia får fram på scenekanten med en ... hold deg fast, KEYTAR! Keyboard-gitar i 2022 er faktisk så herlig at jeg lar meg rive med når multiinstrumentalisten legger keytaren bak nakken og spiller, Hendrix-style.

Men det er likevel trommesoloen på låta Crying In the Rain som blir kveldens hakeslepp. Tommy Aldridge klarer kunststykket det er å gjøre en trommesolo interessant ved å kaste trommestikkene ut blant publikum og fortsette med hendene. Rått!

På en kveld der 80-tallet står i fokus må selvfølgelig monsterhiten Here I Go Again med, og alle smarttelefoner gleder seg! Min inkludert. Ikke faen om jeg skal gå hjem fra Whitesnake-konsert uten noen sekunder "Here I go again on my own" i videomappa.

Det blir en liten Insta-story på Radio Rock-profilen. Alle er fornøyde, men kommer favorittlåta mi Still of the Night? JADDA. Den kommer like etter, men blir dessverre alt for vanskelig å synge for Coverdale. Som fryktet.

Men nedturen er fort glemt: Whitesnake avslutter kvelden med låta Burn, noe av det råeste David Coverdale fikk gjort sammen med Deep Purple før bruddet i 1976. På dette tidspunktet har den østnorske sommerkvelden blitt mørk nok til at lysriggen også kommer til sin rett.

Konserten er over. Gitaristene kaster sine plektre. Aldridge kvitter seg med noen trommestikker. Når en sliten og lettet David Coverdale klemmer bandmedlemmene sine som takk for innsatsen, er det en mann som får en litt lengre omfavnelse:

Dino fra Kroatia.

Skal du på Guns N' Roses i Stavanger? Les Torkils anmeldelse fra København 2017 her:

GN'R: Et stort fuckin' UNNSKYLD