Volbeat i Unity Arena

Dette var en litt snodig kveld i Unity Arena.

Først går bandet Witch Fever på. Et britisk band som krysser punk, indie, metal og rock. For å sette konteksten litt, så nevner jeg at de er kvinner.

Litt ut i settet deres prøver vokalisten på en kort og liten "Fri Palestina" tale mellom to låter. Bare for å markere og bruke stemmen de har. Var ikke noe dramatisk, langdrygt eller voldsomt. Bare noen få ord. 10-15 sekunder ut i det kaster noen i publikum noe på henne. Enten et plastglass eller en del øl. Kanskje begge deler. Vanskelig å se fra der jeg sitter. Ufattelig dust er det i hvert fall.

Etter to låter så roper noen andre i publikum noe til vokalisten og hun utbryter "This guy just told me to get back to the kitchen. Fuck you, you cunt!"

2 x ganger vanvittig dust. Minst to i publikum som må ta et oppgjør med seg selv.

Witch Fever går av og så kommer den gamle grunge-klysa Gavin Rossdale og hans Bush på scenen.

Men noe virker rart. Stemmen virker for perfekt. Rossdale låter for perfekt. Og så ser jeg og hører det. Han trekker pusten mens han holder mikrofonen ved hofta. Han bommer på timingen og kommer inn i et vers for sent. Og etter litt dypdykk på det glade internett, er ikke dette et ukjent for flere konsertgåere de siste årene. Han synger svært lite live.

Ikke er bandet spesielt gode til å få liv i publikum heller. Fordi det er bare murring, småskravling og følelse av at folk bare venter blant publikum. Ingen Volbeat-fans virker å bry seg om et alt-rockband fra 90-tallet som hadde litt suksess.

Stemningen har ikke akkurat blitt løftet i taket av Witch Fever og Bush.

Så kommer Volbeat på og fyrer av to bangers umiddelbart! "The Devils Bleeding Crown" og "Lola Montez". Lyden er god, trøkket er fint.

Men det norske publikum våkner ikke ordentlig til liv.

Bittelitt mer liv etterhvert. Litt allsang på "Ring Of Fire" av Johnny Cash før bandet flatt innrømmer at Sad Man's Tongue er bare stjålet og ikke no tullete "inspired by". Klasse uttalelse. Ærlig og redelig tyveri.

Etter en stund ut i settet har Volbeat publikum litt halveis med seg. Men man får nesten følelsen av at publikum er på plass for å ta seg en øl med Volbeat i bakgrunn. Etter fantastiske konserter med The Offspring, The Darkness, W.A.S.P. og The Hives de siste ukene hvor publikum har gått til tider bananas, virker dette seigt som sirup.

Bandet spiller bra, dog trommeslager Jon Larsen (55) er tidvis litt lav på energi og har et par bomslag i ny og ne, som grunnet hvordan trommer er satt opp på sånne arenaer, høres tydelig.

Bandet virker noe snillere etter at gitarist Rob Caggiano gav seg. Han var med å løfte underholdningsverdien og hadde litt mer edge enn nåværende 2. gitarist som jeg slet litt med å finne navnet på. Flemming C. Lund ser ut som en revisor som har fått fri av kona til å spille rock i helgene. Så ærlig må man være.

Men energien i rommet er fortsatt daff. Blodfansen foran ser ut til å kose seg, men det er fryktelig rolig ellers.

Michael Poulsen er rutinert og holder det samlet og proft til siste stund og grep av "A Warriors Call".

Men hele konserten kjennes ekstremt midt på treet ut. Låtene ble spilt. Publikum fylte Unity Arena. Men alle manglet den magiske energien.

Kan den noe underlige sammensetningen av oppvarmingband ha noe med saken å gjøre? Mulig.