Volbeat i Trondheim: Patosfunk, falsetto, kjærlighet og boogie-baller.
Sist oppdatert 29. juli 2022
KONSERTANMELDELSE; VOLBEAT I TRONDHEIM SPEKTRUM - 25.November 2019.
Det eneste jeg får av psychobilly-vibber er vel strengt tatt stilen til bandet. Eller imaget om du vil. Heavy? Ja, det er tidvis meget heavy! Til min store forundring sklir ofte de tyngste partiene ut i enten falsetto-vokal selv Bruce Dickinson ikke lefler med, eller snertne soloer fra trommer eller gitar.
Volbeat er fargerike. I et univers der folk henger mye med geipen. Og så spiller de moderne rock. Alle referansene er hauggamle, men helheten avslører et lyduttrykk som du ikke fant i hopetall for kun 10 år siden. Du kan’ke gå på Volbeat-gig og være et surmaga rocketroll. Det er i så fall å drite seg ut. Og det liker jeg ikke å gjøre, så jeg lot meg rive med. Jeg sang ikke med på diverse sing-a-longs og jeg kan ikke en eneste tekst utenom refrenget til «For Evigt.»
Volbeat i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Men, jeg skuet og spisset ørene - for tredje gang - og lyttet. Og jeg må innrømme at jeg følte de danske drenger ganske hardt til tider. Det er catchy saker de lefler med!
Volbeat må være det eneste bandet i verden som i løpet av en kveld har sveipet tankene mine innom absolutt alle undersjangre rocken har å by på. I løpet av en velfylt diskografi har Volbeat skapt sin egen lyd, der tradisjonell rock blandes med hardrock og pop.
Jeg savner muligens noe ironisk distanse, for dette er ei pakke som krever evne til nostalgi, føleri og kameraderi. Volbeat utretter noe helt særdeles unikt hver gang de går på scenen. De får folk i godt humør. Det skal godt gjøres å melde til noen i lokalet i går at man rett og slett ikke evner å forstå helt. Fanskaren bandet har bygd opp gjennom årene er søren meg like hardbarka som den berømte armèen til Kiss. Eller Slipknots sine Maggots.
Volbeat i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Sexy danske mannfolk, med talent og amerikansk rock-aksent. Dette er noe som Volbeat har lagt til arbeid i å perfeksjonere over lang tid.
Så hva er det vi får denne mandagen i Trondheims flotteste håndballhall? Boogie-rock, superladet med veksthormoner som skviser alt som fiser deres vei ut i grøfta. De spiller ikke særlig hardt eller fort, men gud bedre! De går kjapt fra den ene stemingen til den andre. Og folk ser ut til å absolutt elske det.
Man skjønner at bandet føler en dyp respekt for den tradisjonelle rocken. Kvartetten prøver jo også å trøkke onde møllkuler ut av de dyre jeansa sine, ved å legge til et bekmørkt stunt her og der. Akutt beinhard metall! Hva er galt med det? Ingenting.
Volbeat i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
La oss si at Volbeat leverer kraftige, klassiske rockelåter. MEN: de klassiske riffene som maner frem nostalgien i deg blir sugd inn i en tidsmaskin. Der stemmen til Michael Poulsen og dens moderne energi gjør at hele låta skifter gir. Å ha to gitarer (!!!) gjør det også mulig å legge vekt på de allerede solide rytmene de byr på.
Jeg juger aldri. Og det er like greit å melde med en eneste gang at det var med stor spenning og entusiasme jeg kom til Trondheim Spektrum mandag kveld. Sist jeg så Volbeat var på «Tons of Rock» i sommer. Da gikk det endelig opp et lys for meg. Trodde jeg.
Dette etter å ha vært særdeles kritisk til hele det musikalske (og estetiske) konseptet Volbeat leverer.
Skeptisk - fordi jeg er en tungrocksnobb – til tider kanskje også en patetisk posør.
Skeptisk - uten å egentlig ha satt meg inn i en eneste hel plate de har gitt ut, eller legge noe særlig entusiasme i å engasjere meg når de har stått på diverse scener opp igjennom.
Volbeat i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Volbeat er vidunderlige. Meget forvirrende. I løpet av èn låt har de rast igjennom et så stort spekter av tonearter, vendinger og gamle rockepreferanser at jeg på et tidspunkt trodde de kjørte en medley. Sporadiske growls, lette refreng, beinharde trommer, inderlig sår vokal, synkronbanging, og publikumsfrieri som umiddelbart fører til taktfast trampeklapp fra hele Trondheim Spektrum.
Hold på sixpencen og puss dine skinnsko! Her kommer danskene som har adaptert absolutt alle undersjangre rocken har å by på og skapt sin egen sjanger. Jeg skjønner jo ikke en dritt først. Rockebanda som er mitt hjerte nærest genererer som regel en sydende følelse av aggressivitet, tung tristesse eller kriblende doom. Volbeat er på mange måter «scandirockens Ten Sing-helter».
For de er så gode. I hjertene sine, og i tekstene. Hele energien rundt bandet er utelukkende positiv og dette er jo søren meg gladrock. Gladrock med en bråte såre og dønn seriøse ballader.
Men, ikke misforstå; jeg er fortsatt på gli, jeg skjønner at det er noe jeg ikke skjønner her!
Volbeat i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Hvis man koker det ned handler det vel om noe så enkelt som at jeg ikke helt klarer å slippe løs følelsene når jeg opplever at jeg ikke helt forstår den musikalske røde tråden. Men nok om hvorfor jeg IKKE har fått helt grepet om Volbeat, det er ikke meg som skal til dyst her. Det er Volbeat. Et av de største banda du finner på den nordlige halvkule om dagen.
Volbeat i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Liten tvil om at trønderne elsker de digge danskene i alle fall. Der danses, klines, snubles og synges! Som bare F! Fansen er av den ypperste sort. Selv om det knirker godt i skosåler som sitter igjen i alt håndballklisteret på gulvet, kan jeg ikke høre stort annet når jeg legger et øre inn i en samtale her og der, enn at alle folka her har tatt sine respektive mastergrader i «Volbeat.»
For å ta dette bandet fullstendig innover seg må man først evne å hengi seg til mye patos.
Baroness i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Ja! Man får både volum og beats når Volbeat samler 12.000 trøndere i en håndballhall midt i Trondheim by. De to oppvarmerne Baroness og Danko Jones leverer formidable, dog kortere, sett. Naturligvis. Danko popper også opp midtveis i konserten med Volbeat og man kan vel ikke si annet enn at det tok helt av for han. Skulle tro han var på hardcoreklubb i ei litta grotte av en klubb i utkanten av New York.
Danko Jones i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Men, Danko var altså i en håndballhall i Trøndelag. HAHH! For en type! Alltid to gir høyere enn alle andre.
Som relativt ny på Volbeat-festen, er det tydelig å se at salen er fylt opp med svorne fans.
Det føles som om jeg er gjest ved bordet til en familie. Jeg ser på mengden av denimvester, kjeder og tatoveringer som er i omløp. Satt til bords hos biker-familie som er glad i å gi varme klemmer….
Volbeat i Trondheim Spektrum, November 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Så løftet vi knyttnever for Johnny Cash og felte ei tåre for Elvis – og tilgi meg hvis jeg tar feil… MEN HØRTE JEG DE LURE INN EI LITTA SLAYER?
I kveld viste Volbeat at de er et band jeg må bruke mye mer tid på. Hvis ikke alle har godt av litt chugging, rockabilly, metall og rockemusikal, nei så veit ikke jeg.
Hva er ikke å elske? Jeg har ikke svaret.