IN FLAMES: - UPP MED HÄNDERNA I LUFTEN, NORGE!
In Flames, Tons of Rock 2019
Sist oppdatert 1. juli 2019
Jeg har ikke sett In Flames live siden Tuskafestivalen i 2004. Den gangen var vi omgangsvenner, siden begge likte melodisk death, eller gøteborgsmetal om du vil, men så gikk vi hver vår vei. Da In Flames begynte å lefle med metalcore og melodisk groove metal, dykket jeg ned i old school death metal og thrash. Siden har vi ikke snakket med hverandre.
Nå er vi begge voksne. In Flames har rukket å bli ett av Sveriges største band, og de har påvirket spillestilen og låtskrivingen til en hel generasjon moderne fuzzgitarister og “scream-/clean”-vokalister. Jeg har… Vel, snakket med obskure band og spilt gamle NWOBHM-singler. Derfor var jeg også spent på om vi ville komme overens nå, femten år etter at vi avsluttet forholdet.
In Flames, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Publikumsfrieri
In Flames kommer på scenen med finstilt synth, brusende strenger, store trommer og kurant death metal-vokal. Gitarist Björn Gelotte har blitt grå i skjegget, og vokalist Anders Fridén har tatt dreadsene. Med seg har de Chris Broderick (som akkurat nå vikarierer for Niclas Engelin) og nykomlingene Bryce Paul Newman, Niels Nielsen og Tanner Wayne på henholdsvis bass, synth og trommer. Noen grå skjeggstrå og kortere hår er derimot intet hinder. Det er et heltent og energisk In Flames vi er vitne til når refrengtunge “Voices” fra deres siste album, “I, The Mask”, ljomer utover Ekebergsletta. Anders Fridén frir til publikum fra første stund: “Upp med händerna i luften, Norge! Öppna upp det här jävla dansgolvet nu. Kör!” Og det gjør fansen. “Everything’s Gone” får det til å koke i publikum. Det er godt sola har gjemt seg bak skyene, ellers hadde det luktet svidd.
In Flames, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Som frontfigur er Fridén uhyre karismatisk. Han småprater med tilskuerne, og veksler lekende lett mellom growl, scream og renvokal. Strengetraktørene er meget samspilte, og låter tidvis heavy metal-inspirert, særlig i solopartiene. Trommespillet er mer interessant enn snittet og synthen legger en ekstra dimensjon over det hele. Refrengene er allsangvennlige og melodiene har mer dybde enn det en standard “metalcore”-hater frykter. Jaggu. Jeg tåler visst en liten mengde start-stopp-riffing og tsjugging så lenge stemningen er god!
Moderne klassikere
Fridén spør om vi eier “Clayman”-plata fra 2000. Om ikke er det noe feil. Det er åpenbart meg det er noe galt med, for resten av Tons of Rock ser ut til å ha albumet, og låta “Pinball Map” har blitt en moderne klassiker alle kan. “Nu lämnar alla fotografer, nu får ni börja crowdsurfa!” roper Fridén, og det gjør folk. “Were the Dead Ships Dwell” og “Call My Name” bringer tusener av hender i været og fiskestimen på gressplenen løfter beina fra bakken. “Monsters in the Ballroom” dediseres til alle i publikum, bandet og alle som ikke skjønner hva de holder på med. Jeg føler meg truffet, men lidenskapen kan jeg forstå. For In Flames vet hva de gjør, og fansen elsker det.
In Flames, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Under rolige “All is Lost” kaster et firma reklameeffekter til festivalgjestene. Jeg får en leppepomade midt i ansiktet og blir såpass irritert, at hadde jeg vært 15 år, hadde jeg slamret med døra til rommet mitt, barrikadert den og skrudd volumet på maks til “This is Our House”, som passende nok avløser forrige låt. Et aggressivt vers, ropekor og sår renvokal på refrenget trøster enhver tungsinnet ungdomsskoleelev.
In Flames, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Det artige med In Flames er at de ikke spiller samme sett på hver eneste konsert. Fokus er riktignok rettet mot “I, The Mask”-plata som kom tidligere i år, der “Deep Inside” er et høydepunkt med sine orientalske vibber, men de gir også plass til balladen “Here Until Forever” fra 2016 og skallebankeren “Leeches” fra “Come Clarity” før de spiller “Burn”. Dette kan bli en ny In Flames-klassiker. “Burn” låter delvis som eldre In Flames, med 90-talls death-vibber og et godt refreng.
Så går de 20 år tilbake i tid. Fridén truer med at de aldri skal spille låta igjen hvis vi ikke setter crowdsurfingsrekord, og da blir alle andre land i verden sure på oss. Han snakker om “Colony”, en gammel publikumsfavoritt, og folk tar trusselen på alvor. Det crowdsurfes som om folk var småbåter på Tjøme i høysesongen, selv om jeg personlig ikke synes dette er tidenes crowdsurfingslåt. In Flames er tydelig fornøyde, for de belønner oss med “The Truth” og “I Am Above” før de endelig kjører “Cloud Connected”. Det er den ene låta jeg husker fra tenårene og fortsatt kan lytte til av nostalgiske grunner. Den umiskjennelige synthen. Bassen. Alle skriker! Denne svinger fortsatt.
In Flames, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Jeg trodde “Cloud Connected” var klimakset, men det er det ikke. In Flames har mer. Fridén forteller en anekdote om da han var barn og sportsnerd, før han oppdaget musikken. Han skjønte hva han gikk glipp av da han en dag ble tvunget til å dra på et badmintonstevne i stedet for Def Leppard-konsert. Det har han angret på siden. Han råder oss til å holde på drømmene våre, og bruker seg selv som eksempel der han nå deler scene med Def Leppard, mange år senere. “Jag ska dricka bärs och sjunga ‘Pour Some Sugar on Me’ med er!” avslutter han. In Flames spiller en låt jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men den lukker et overraskende variert og underholdende sett på en fin måte. Jeg skulle gjerne hørt noen eldre låter, men In Flames har gått videre, og det har også jeg.
In Flames, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Til dere som elsker In Flames: Dere må ha hatt tidenes kveld.
Til meg selv: Du kommer nok aldri til å kjøpe “Clayman”, men du har lært at det går an å se en In Flames-konsert uten å føle skam. Det var hyggelig å sees igjen, In Flames
In Flames, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock