Thirty Seconds To Pop i Spektrum!

La meg være fryktelig ærlig. I det jeg rusler fra kontoret og over til Oslo Spektrum, så kan jeg helt ærlig ikke helt gjette meg fram til hva som kommer til å møte meg i Oslos storstue. Hva slags show blir dette? Hva slags publikum vil dette være? Og hva betydde egentlig det som stod i konsertbeskrivelsen?

«Bandet, som består av brødrene Jared og Shannon Leto, kom triumferende tilbake med sitt sjette studioalbum «It’s The End Of The World But It’s A Beautiful Day». Albumet varsler en ny æra for bandet, en som ikke bare utforsker de mørkere sidene av den menneskelige opplevelsen, men også håpet. Det er en påminnelse om at selv i møte med tilsynelatende umulige hindringer, er det fortsatt skjønnhet å finne i verden.»

Jeg trur jeg skjønte det ganske raskt.

Det betyr, med tanke på musikken, at nå skal det manes opp til fest med et par ballader imellom slaga.

Konserten begynner med en nedtelling i mørket fra 100. Noe jeg i utgangspunktet tenker er voldsomt til nedtelling, før jeg innser sakte, men sikkert, at her skal dem jo stoppe på 30. Og det gjør de. Og flombelyser rommet. Gøy! Så enkelt, og så effektivt.

Drama er bandet fryktelig gode på. Eller assa… band og band, fru Blom. De er mer som en duo som har med seg en ganske anonym tredjeperson på scenen som trakterer litt gitar, mye synth og en god del koring litt sånn på sia i skyggene. Bassist er ikke å spore og 90 prosent av alt som ikke er trommer og vokal pumper ut tykt fra PA anlegget fra ferdiginnspilte spor. Det er primært Shannon og Jared Leto som er lyst opp og oppmerksomheten og kameraene linket til storskjermene rettes mot.

Ikke at det noe galt i å være få. Jeg kan sette pris på en god duo jeg. The White Stripes, Royal Blood osv…

Men ja… Drama!

Konfettikanonene spruter, flammene stiger, svære ballonger og badeleker spretter og til og med en liten flammekaster i hendene til filmhistoriens svakeste The Joker er med å skape masse baluba! Og publikummet svelger det rått! Stemninga er tidvis skyhøy!

Og publikummet er unikt! Aldri har jeg vært på en konsert hvor jeg har sett så mye tilfeller av «Kjæresten min liker rock, jeg tar med han!» enn jeg har sett denne kvelden. Det beste synet var en kvinne på det jeg frekt vil anslå var 60+ som var i høygir mens mannen ved siden av helt tydelig ikke "forstod" greia. Og det var flere sånne tilfeller. I alle aldre. Men Thirty Seconds To Mars trekker mye kvinnelig publikum. Og jeg gjør ikke annet enn å applaudere det.

MEN!

Ja, det må litt info til her. Jeg innser jo at jeg har ikke vært på en rockekonsert.

Thirty Seconds To Mars moser på med alle mulig popgrep fra moderne Coldplay OOOOOHHHH OHHHHHHH-ing og tidvis fryktelig nære russebuss eller afterski-aktig stemning. Porsjonert ut med svulstige ballader og feite synther. Trommeslager Shannon spiller like mye trommepads som trommesett og hiphopen titter frem jevnt og trutt i lydbildet.

Dette er pop. I hvertfall de nyere låtene.

Dermed blir hele settet en ganske rotete affære av stadion-pop, r&b, litt EDM og et par spor av rock. Det hele toppes av med en ganske lang seksjon hvor Jared Leto skal stå med kassegitaren, to unge jenter med låtønsker og «finne ut av gamle låter han ikke husker» som strengt tatt er ærlig og fint, men tar fryktelig lang tid.

Thirty Seconds To Mars har alltid leflet med popen, så det er ikke noe nytt, men nå er det det som er dominant.

Men, jeg kan ikke si annet enn at jeg koste meg litt på pop-konsert med Thirty Seconds To Mars, selv om jeg følte jeg kunne lukte ei litta eim av gammal Smirnoff Ice på Stavkroa i Bø iblant.

Men EKTE ROCK?

Det sitter langt inne å kalle Jared Leto og kompaniet for det.