The Darkness På Rockefeller

The Darkness er et helt ufattelig dårlig bandnavn. Ikke for alle. Kanskje ikke for et grimt black metal band fra Skien som øver på et litt skittent bomberom.

Eller en synthtung industriell duo som spiller sin første konsert på et svært alternativt utested. Som også har sluppet EP'en "Knife Cry/Forever Unloved" samme dag.

Men for bandet som inntok Rockefeller 06. Oktober, så er The Darkness, som nevnt, et ufattelig dårlig bandnavn.

For den salige blandingen av fengende rockehits som "Love Is Only A Feeling", "Get Your Hands Of My Woman", "Barbarian", "Growing On Me" og selvsagt slageren "I Believe in a Thing Called Love" så er det ikke mye "Darkness" å spore. Hver låt er en fest og mellom låtene er det upåklagelig god stemning, takket være en fantastisk frontmann ved navn Justin David Hawkins.

Allerede ved tredje låt har storebror Hawkins (Dan Hawkins, lillebror, spiller gitar) et fast grep om publikum og allsangen er igang.

Lyden på rockefeller er god og den latterlige falsettoen til Justin Hawkins spruter til tider godt ut av anlegget. Ikke bare låter det fett, men å synge sånn, helt siden debutplata "Permission To Land" kom i 2003 er imponerende. Ikke alt er smertefritt og klokkereint, men det aller meste er spot on. Det er fader meg lyst og han er fader meg god.

Bandet lefler seg riktig nok litt ut på jordet med en litt fjasete midtdel av konserten hvor det ble mye småbluesing på gitaren, noen mumlete coverlåtforsøk og litt vel mye samtaler med enkeltindivider i publikum, men i det riktig nok sjarmerende rotet får vi også servert en breial versjon av balladen "The Power Of Love" (Ikke Huey Lewis And The News, men Jennifer Rush), samt en låt med Rufus Taylor på vokal, som han synger overaskende bra. Men man synger kanskje bra når fatter'n er trommisen fra Queen. De Queen-gutta kunne en ting eller to om sånt.

Men selvom det duppet litt ned iblant og noen låter kunne lett blitt byttet ut med låter som "Black Shuck" eller "It's Love Jim" så er stemningen så god at de slipper pent unna med litt lefleri midt i settet. Det er også farlig smittsomt å se hvor mye kara i bandet koser seg.

Men det er ingenting "Dark" med The Darkness. Rettere tvert imot. Dette er et perfekt band for småsure norske høstkvelder. Å gjemme seg inne på Rockefeller med andre rockeglade og ha et band på scenen som gjør at man glemmer tid og rom, sesonger og vær og bare koser seg. Og bandet koser seg MINST like mye som alle oss andre glisemikler tilstede. Var du ikke der? Neste gang. Neste gang kommer du og er glisemikkel sammen med resten av oss. Fordi The Darkness, så upassende som navnet måtte være, er en herlig konsertopplevelse som kun de aller mest grinete ikke kan glise med til.