Sum 41: Perfekt Punkrock

Sum 41`s siste album «Order in Decline» er den beste versjonen av Sum 41 vi har hørt på mange år. I går stod de canadiske punk rockerne på scena i oslo. Jeg konkluderer like gjerne før jeg fortsetter: De oppleves også som den beste versjonen av seg sjøl!

Bandet har gjennom to tiår gått fra å ha en posisjonert styrke i den kommersielle delen av punken til å nesten resignere helt. Trodde hvertfall jeg. I går bruste det i blodet da jeg fikk oppleve gnisten av Sum 41 i et helt knirkefritt sett med godlåter. Noe å merke seg er lyden som glir ut i salen. Den er perfekt! Høyt, behagelig, imponerende og ikke minst hardt som et hælvete mellom de følelsesladde refrengene. Vi må aldri glemme hvor infernalsk forfriskende det er med slik banal, glattpolert punk.

Sum 41 gir en helaften til den norske fansen (for første gang,) der man regelrett får en innsikt i bandets fortid, nåtid og fremtid. Det lyser så vakkert i all blodspruten!

Vi vet at Sum 41 kan arrangere gladpunk-låter (med badass doble basstrommer) som ytterst få andre kan. Det som er så moro med å endelig få oppleve de live er at de spikrer de emosjonelle rockegitarballadene og publikumspreiket like elegant.

Out for Blood, With Me, Fat Lip, Still Waiting, In Too Deep, Hell Song! Vi fikk vel nesten alt vi ønsket oss?

For 20 år siden i år ga Sum 41 ut debutalbumet «Half Hour of Power.» Etter min vurdering har Sum 41 en helt unik evne til å riste litt i den ellers så kjølige ryggmargsrefleksen til oss nordmenn. Dæven, folk sang jo så man ble rørt til tårer. Jeg kjente klumpen i halsen vrenge seg opp og ned fra start til slutt i hvertfall.

Sentrum Scene stedet brøt ut, men enda høyere enn jeg noensinne har hørt før i unison og treffsikker allsang. Jeg tror ikke jeg noen gang har vært på et show der et publikum har sunget så høyt. Og det har blitt noen show opp igjennom.

Mange sa at Sum 41 var død begravet, men denne siste turnéen har vist seg for alle - de er tilbake.

Det ble med andre ord litt mer «power» en 30 minutter for denne gjengen. Publikum holdt moshpiten gående jevnt og trutt, noe som alltid imponerer den gamle tanta i meg.

Sum 41 viser sin kjærlighet til «The Sum 41 family» ved å spille de feteste låtene fra deres imponerende punkrock-reportoir.

Entusiasmen og lidenskapen som bandet fremdeles viser etter så lang tid, er uangripelig. De er mestere i sitt sjikte.

Bortsett fra at kvelden bød på eksepsjonell utførelse av live-virksomhet, fikk vi også et tilbakeblikk og en «allmighty reminder» om hvor svære de faktisk var, og åpenbart stadig ER.

Scenen transformerte seg taktfast med det diggeste lysdesign i kombinasjon med et knippe backdrops. Èn oppblåsbar jævel og et skjelett med Sum 41-salutter, konfetti, pyro og dundrende dampkanoner! Herre min skaper så moro!

Dette bandet har en spesiell plass i våre kommersielle hjerter, og forlot du åstedet i går uten en følelse av tilfredshet og adrenalin må du ha hatt en ufattelig kjip dag.