SPAN GJENFORENT PÅ ROCKEFELLER!

ANMELDELSE AV SPAN SIN GJENFORENINGSKONSERT PÅ ROCKEFELLER 09.02.2024

Radio Rock sin faste fotograf ble dessverre syk, så bildene ble tatt av «gutta på gølvet».

Gjenforent

I fjor kom nyheten. Span skulle gjenforenes for noen få konserter i 2024. Og i skrivende stund er første kveld (av to utsolgte) på Rockefeller gjennomført og det er lite annet å si enn at det er mye krutt igjen i revolveren som jeg personlig aldri trodde skulle bli avfyrt igjen.

Elektrisk

Spenningen i rommet er elektrisk før bandet skal på. Supportband har de droppa. Dette er «An Evening With» for alle penga.

Bandet begynner med låta «Peaceful» som rolig bygger opp mens det store forhenget med «SPAN» på henger foran scenen. Selv når låta kommer til sitt første tunge parti, så blir forhenget hengende. Noen ser litt forundret ut, mens alle nå tviholder på stemninga enda litt.

Dette er en av kveldens større: "Ah, ah , aaaaahhhh" og vifte frekt med pekefinger type øyeblikk.

Et annet er den falske starten av "Found".

Forhenget faller og vi ser et slags Span deluxe. Lyden er panser og jeg kan dra ut øreproppene uten å bekymre meg. Til tross for tre gitarer som druses fra scenen. Ja, for her er det noe attåt. Tidligere bassist i band Vemund Stavnes er med på gitar. Mer gitar?

Ja takk. Alltid.

Låtene er i fokus

Og lyden er kanon. Finjustert. Alt er klart og fyldig og må være en av det mest behagelige konsertene jeg har vært borti lydmessig på Rockefeller av et band.

Span druser seg igjennom hits, coverlåter, deep cuts og serverer med det, alt mulig en vaskeekte fan kunne ønske seg. Låtene er det som serveres. Relativt enkle lys og ikke no pyro-jåleri eller konfettikanoner. Det kjennes egentlig ganske friskt ut. Musikken skal overleveres til fansen på best mulig vis.

Låtene låter friske, dog kanskje noen av tempoene kjennes litt trygge ut. «Cut Like Diamonds» virker kanskje bittelitt seig.

Span superfan Mike Hayes var kul nok til å sende et bilde av setlista han fikk tatt med seg:

Der var'n!

Spillinga er stram, lyden er god og setlista er full av overraskelser. Men dette er eeeeeeeegentlig ikke det jeg var mest spent på. Dette er rutinerte musikere. Så at det leveres fra øverste hylle var det aldri noe tvil om.

For det står en gåte av en mann på scenen. Som jeg personlig har vært mest spent på hvordan skulle fremstå og låte.

Fordi jeg har en temmelig grei skuring på følelsen av et par av de andre medlemmene i bandet og deres entusiasme rundt dette etter å ha slått av en prat i en spesialepisode av «Metallista».

Men så er det han med røsten da. The Voice-mentoren. Mannen som tør å være så funky som Øystein Greni skulle ønske han turte å være. Soul, jazz og pop-fantomet Jarle Bernhoft.

«Rocke-Jarle» har virket død og begravet i snart to tiår.

Det er lenge siden han tenkte han skulle dra til Lars Ulrich nå.

Men der var han. Riktig nok litt mer «cool, calm and collected» enn snerrende og svett. Men han er der. Takk og pris. Og stemmen er klarere og tydeligere, men fortsatt med litt av den gode raspen som gjør at jeg personlig mener at han er en av landets beste rockevokalister igjennom tidene. Og det ser jaggu ut som han koser seg og. Krysser fingra for at han koser seg enda mer enn han trodde han skulle gjøre. Han har en unik stemme i norsk rock sin historie.

Dette og i kombinasjon med noe av det jeg mener er visuelt ikonisk med Span, nemlig Fridtjof Nilsen som trakterer en rød stratocaster med ungdommelig iver og et band som oser spilleglede, så kan jeg ikke fatte og begripe hva mer en fan av Span kan forlange av en sånn her konsert.

Ikke drit deg ut

Gjør deg selv en enorm tjeneste. Få med deg Span mens du fortsatt har mulighet. Fordi, så vemodig som det virker, så fremstår det som at det bare er duket for en håndfull konserter. Selv om det er lov å håpe på mer. Fordi de spiller bedre enn noensinne og låter bedre enn noensinne.

Span er tilbake. Nyt det mens det varer!